Arkivert under: Om å skrive | Tags: ARbeidsprøver, Nettekst, Nettsider, Praktisk lederutdannelse, Prosjektdesign, Prosjektledelse
Prosjektdesign – Norges beste praktiske lederutdannelse har fått nye nettsider. Sidene er designet av studenter ved skolen, og den nye teksten på sidene, den har jeg skrevet. Jeg synes sidene ble riktig fine, og benytter anledningen til å skryte vilt og uhemmet av et fantastisk studium. Lurer du på hva du skal gjøre neste år, så burde du ta en titt innom sidene. Dette er de gamle sidene:
Slik så de gamle nettsidene ut.
Arkivert under: Litteratur, Strikking | Tags: Du Store Alpakka, Fest og fanteri, Jan Erik Vold, Nybegynnerbok, Strikkebok, Strikking
Det er sant! Jeg har gjort det! Det er en nybegynnerbok i strikking, og jeg er kjempefornøyd! (Er det lov til å si det?) 2. februar blir det lanseringsfest i butikken til Du Store Alpakka, og da vil jeg at du skal komme!
Vi begynner festen klokken 19.00, og det blir lett underholdning (jeg tenker opplesning ala Jan Erik Vold), mini-strikkekurs, boksignering og gull og glitter. Adressen er Toftes gate 52 (Grünerløkka). Skriv det ned i boka di, husk det, og kom!
JIPPI!
Arkivert under: Om å skrive | Tags: Nyttårsforsetter, Skriv 1000 ord om dagen, Utfordring
Jeg liker ikke nyttårsforsetter. Jeg synes den beste dagen å sette seg et nytt mål er i dag, eller hvilken som helst annen dag, når man innser at man har noe man ønsker å gjøre. Derfor er ikke dette et nyttårsforsett, men en utfordring og et godt mål for alle de som vil skrive.
Først en historie:
For snart et år siden møtte jeg en annen skriver. En skriver som har gjort det jeg vil. Han har skrevet romaner, skuespill og TV-serier og fått dem utgitt og vist frem. Vi snakket om det å skrive, og jeg mente at han stilte for strenge krav til hvor mye jeg burde klare å skrive.
– Vet du hva som er problemet ditt, spurte han meg.
– Jeg har full jobb, svarte jeg. – Jeg har ikke tid til å skrive så mye.
– Bullshit, (eller noe der omkring) svarte han. – Har du barn?
– Nei, svarte jeg.
– Da har du tid til å skrive, sa han. – Problemet ditt er ikke at du er en sånn flink pike som skal gjøre alle til lags, og som ikke vil vise frem det du har skrevet hvis ikke det er verdig Nobelprisen i litteratur. Problemet ditt, det er at du er feig. Jeg kaller det feig-pike-syndromet, og det er jævlig mange jenter som lider av det. Det er derfor de fleste jenter ikke kommer noen vei uansett hvor talentfulle de er. Hvis du vil skrive, så skriv da for faen. Jeg har også full jobb, i tillegg er jeg gift og har barn! Jeg står opp klokken fem hver morgen (eller noe der omkring), og setter meg og skriver før alle andre står opp.
Jeg ble ekstremt provosert. Jeg er da for faen ingen feig pike! Men så tenkte jeg meg om, og innså at han hadde helt rett, og at det var på tide å gjøre noe med denne skrivedrømmen for alvor.
Så jeg bestemte meg for å stå opp tidligere for å skrive. Kanskje ikke klokken fem om morgen. Vel er jeg A-menneske, men jeg er ikke gal, og jeg har heller ikke en familie som våkner klokken syv, men halv sju kunne jeg klare. Da rekker jeg å skrive en time før jeg gjør noe annet.
Så her er utfordringen:
Vil du bli en utgitt forfatter må du skrive. Det er ingen forlegger som kan publisere drømmen din om å skrive en bok, de må ha ord på papir. Jeg utfordrer deg til å gjøre som meg: Skriv 1000 håpløst dårlige ord om dagen. Hvorfor håpløst dårlige? Hvis ikke kommer du til å stoppe deg selv og si: “Æsj, dette er kjempedårlig. Jeg kan ikke skrive. Jeg må starte på nytt.” Eller enda verre: “Jeg må gi opp.” Men så lenge det ikke gjør noe om kvaliteten er elendig, så klarer du å skrive uten å stoppe deg selv. Dessuten: Så lenge du har ord på papiret kan du redigere dem senere. Gjøre dem bedre. Korrigere og finpusse. Lage et bedre andreutkast. Har du ingen ord, kommer du ingen vei. Jeg klarer å skrive mine 1000 ord på den timen jeg har om morgenen. Når du skriver er opp til deg, men en time om dagen klarer du å få til, dersom det er dette du virkelig vil.
Ta utfordringen! Og legg gjerne igjen en kommentar her på bloggen om du gjør det, så kan vi heie hverandre videre på veien.
Og du: En kort roman er på 50.000 ord. Det er 50 dager det. Under to måneder. På et førsteutkast!
Arkivert under: Litteratur | Tags: Alle ting skinner, Bokomtale, Ingen er alene, Mattis Øybø, Oktober forlag, Oslo, Roman, Terrorisme, Vintervær
Det har ikke akkurat gått upåaktet hen at Oslo (og andre deler av landet) har hatt et formidabelt, kaldt og klart vintervær de siste ukene. Avisene, bloggene og twitterfeedene flommer over av ukvemsord for de lave temperaturene og ubehaget de medfører. Jeg skal ikke være en av dem. Jeg skal bare konstatere at det er vinter, på ordentlig, og at da denne kulda slo inn for fullt kunne jeg ikke la være å tenke på Mattis Øybøs debutroman: “Alle ting skinner“.
Det som tiltrekker meg aller mest ved “Alle ting skinner“, men også “Ingen er alene“, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn i historien. For begge disse historiene grenser opp mot det fantastiske. Jeg sitter og lurer på om det egentlig er sci fi jeg leser, eller en fremtidsvisjon, eller et parallelt univers, med et Oslo som ligner mye på mitt eget Oslo. Men så viser det seg at historiene er fullstendig realistiske, om ikke det har skjedd så kunne det ha skjedd, i Oslo, i dag, og da vinter’n kom, bare noen uker etter at jeg hadde lest ferdig boka, må jeg innrømme at jeg nesten ventet på det.
Den ytre historien på nåtidsplanet, handler nemlig om at Oslo blir rammet av et durabelig vintervær. Først snør det sammenhengende i seks uker, deretter kommer en påtrengende kulde, og midt i denne kulda går strømmen. I hele Oslo.
Inne i denne historien har Øybø funnet frem til et par. Et ganske vanlig, intellektuelt par, med kanskje litt uvanlig mange barn. Og i å skildre deres hverdag i kontrast til uforutsette naturfenomen, så fanger han kjærligheten mellom mann og kvinne, familielivet og hvor lett ting blir noe annet enn det vi hadde tenkt og ønsket oss. Alle karakterene har en klar funksjon, og Øybø har laget noen fantastiske frempek som jeg i hvert fall ikke forsto som frempek før de ble eksplisitt avslørt.
Ved å lese “Alle ting skinner” har jeg nå blitt helt sikker på at Øybø er en sabla dyktig forfatter. Språket flyter fint, tilbakeblikkene fungerer godt, og Øybø farger Oslo med en palett jeg liker. Det er lett å kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke det for de som ikke kjenner Oslo, men fra min arbeidsplass, med utsikt over Ekebergåsen og lille, store Oslo som tumleplass, føler jeg meg hjemme i Øybøs bøker.
Les den!
I kveld passerer den nordlige halvkulen det punktet hvor den er lengst unna sola på sin årlige runddans. Det er solsnu. For meg har dette blitt en viktigere dag å markere enn både julaften og nyttårsaften: Selv om det nå er mørkt, så går det mot lysere tider. Og uansett hvilken religion du tilhører, eller er fri fra, så ønsker jeg deg en fantastisk tid fremover, med disse tankene:
Jeg håper du kan omfavne de du er glad i, og holde dem tett inntil hjertet ditt. Jeg håper du kan snakke med dem, og fortelle dem at de er viktige. Jeg håper du kan sitte i deres selskap, nyte et godt måltid, og dele smil og gleder.
Jeg håper du har venner, et tak over hodet, varme klær, mat til å nære deg og frihet til å være den du er. Jeg håper du kan gå ut i vinternatten, trekke pusten, og kjenne gleden av å bare være til. For et fantastisk konsept!
Jeg håper du kan finne ro i mørket til å hvile deg og tenke på hvordan du vil vokse når solen kan varme deg igjen. Hvem du skal strekke deg ut mot, hvilke fjell du vil bestige, eller vann du vil slappe av ved. Jeg håper denne hvileperioden gir deg kraft til å våge å være deg, fullt og helt.
Og jeg håper at du vet at den viktigste gaven du kan gi eller få, er å være noens venn, vise omsorg, være sammen. All verdens ting kan ikke erstatte det.
Om jeg kunne få et ønske oppfylt denne vinteren, så skulle det være det: At gavene ble lagt vekk, så vi kunne huske at det viktigste vi har er hverandre.
God solsnu!
Arkivert under: Litteratur | Tags: CappelenDamm, Kristin Berget, Lars Saabye Christensen, NaNoWriMo, Pedro Carmona-Alvarez, Signaler
Happy advent! November er over, og med det NaNoWriMo. Dermed er det på tide med litt selvskryt. Ikke bare klarte jeg å skrive de 50.ooo ordene som organisasjonen utfordrer deg til. Neida, i går klokka jeg inn på 80.010, ca. 280 sider, og har nå et førsteutkast til en roman liggende i en diger bunke på skrivebordet mitt. Det føles fint, og riktig. Gratulerer til alle dere som klarte det, vel blåst til alle som har prøvd seg, og det kommer en november i 2010 også, for dere som ikke fikk dette med dere i år.
Alle de 280 sidene mine skal nå få seg en liten pause, mens jeg trekker pusten og øver meg i å se på dem med nye, friske øyne. I mellomtiden skal jeg forberede et bidrag til Signaler 2010.
Signaler er CappelenDamms årvisse debutantantologi. Lars Saabye Christensen og Pedro Carmona-Alvarez har begge vært redaktører for antologien. Fra neste år er det poeten Kristin Berget som tar utfordringa. Med fare for altfor sterk konkurranse oppfordrer jeg alle dere forfatterspirer til å sende inn til Signaler. Fristen er 15. januar 2010. Lykke til!
Arkivert under: Litteratur | Tags: Aschehoug, Atiq Rahimi, Bokomtale, Tålmodighetens stein, THE BORING STORE
Jeg har fått en bok, av Aschehoug, fordi de vil jeg skal skrive om den her. Det finnes det sterke meninger om. Blant annet hos “The Boring Store“. Selvfølgelig synes jeg det er fint å få bøker gratis, spesielt når jeg kan bestemme selv hvilke bøker jeg vil lese. Men jeg skjønner både profesjonelle anmelderes og blogge-”kollegaers” frustrasjon over forlagenes nye måte å oppnå positiv omtale på, og jeg håper litteraturbloggere, og andre bloggere holder seg for god til å hause en bok (eller andre produkter) opp i skyene fordi de har satt seg i en misforstått takknemlighetsgjeld til forlaget.
Så over til dagens tema: “Tålmodighetens stein“, skrevet av Atiq Rahimi. Boka har fått gjennomgående gode omtaler, og omhandler et viktig tema: Krigen i Afghanistan og kvinnenes situasjon i denne krigen. Og det skal den ha, denne lille boken: Den får deg til å tenke, over hva det vil si å være kvinne, over hvor lett man kan undertrykkes, og hvor vanskelig det er å bryte fri.
Det er passasjer i boken som er vakkert beskrevet, selv om det er en grusom historie. Det jeg synes fungerer best er der den kvinnelige hovedpersonen utleverer seg overfor mannen sin. Her er det driv i dialogen (eller monologen om du vil), og Rahimi maler et bilde av en troverdig, ekte kvinne. De fysike reaksjonene og handlingene hennes bygger oppunder hennes frustrasjon og redsel for det hun sier.
De første problemene kommer når kvinnen kommenterer sine egne utleveringer, fordømmer dem og seg selv. Det virker påtatt. Det blir en form for fordekt “telling” fra Rahimis side. Jeg slutter å tro på hennes frustrasjon over sine egne innrømmelser når hun eksplisitt sier at det er feil av henne.
Dertil kommer formen på Rahimis tekst. Det er lett å se at han har jobbet som filmregissør og manusforfatter. “Tålmodighetens stein” kunne fungert fabelaktig som et filmmanus, men i romanform blir denne skrivestilen påtatt kort.
Jeg stusser også over hvor lite som skal til før “Tålmodighetens stein” sprekker. Avslutningen virker brå, uten en gradvis oppbygging mot klimaks. Kanskje er dette et bilde på hvor lite som skal til før en afghansk kvinne fordømmes, men dramaturgisk synes jeg det hadde fungert bedre om konflikten hadde fått lov til å bygge seg opp over enda noe tid.
Arkivert under: Kreativitet, Kunst | Tags: D2, Jimi Hendrix, Kunst og kultur, My Little Pony, The Little Hands of Asphalt, Tore Fossbakken
Jimi Hendrix – Copyright: Tore Fossbakken
Jeg har en venn. JA, det er heeelt sant! Han heter Tore. Tore tegner. Det liker jeg.
Tore Fossbakken er en Oslobasert illustratør som blant annet tegner for magasinet D2, og band som My Little Pony og The Little Hands of Asphalt. Ikke bare er Tore en dyktig illustratør, men han er også en illustratør som tør å utfordre formatene. Tore tegner sære ting, Tore tegner vakre ting og Tore tegner vanvittig detaljerte ting. Se bare på håret til Mr Hendrix over her.
Tore er utdannet ved Birmingham Institute of Art & Design og mener at det var en ulykksalig mengde med ros i barndommen, som ledet ham ut i illustratørfattigdommen.
–En uheldig tilfeldighet gjorde meg flink til å tegne. Jeg elsket rosen og oppmerksomheten jeg fikk for det jeg gjorde. Mestringsfølelsen narra meg rett og slett ut i dette yrket.
Han påpeker at han likevel er glad i å tegne:
– Det gir en ro og alle de klisjeene der.
På spørsmål om hva han synes er morsomst å tegne svarer Herr Fossbakken:
– Oi. Litt stygge mennesker med mye hår i fjeset og sånn.
Ta en titt på Tores tegneri, hvis du liker det du ser kan du bestille prints av bildene, og kjøp for all del neste utgave av Vagant. Der har Tore tegnet 5 portretter. Vi gleder oss.
Dette er forresten Tore:
Arkivert under: Litteratur | Tags: Aschehoug, Atiq Rahimi, Bokanbefalinger, Den lille havfruen, Julegaver, Konkurranse
O glede! Plutselig har besøkene på denne bloggen blitt langt flere enn vi er vant til. Det betyr at vi i løpet av uka bikker 2000 besøkende! Hurra!
Dermed er det duket for en ny konkurranse. Aschehoug har nemlig forært meg to eksemplarer av “Tålmodighetens stein” av Atiq Rahimi (som jeg akkurat har begynt å lese og selvfølgelig lover å gi min mening om her på bloggen så snart jeg har pløyd gjennom den). Poenget er: Ett av eksemplarene kan bli ditt. Men du kan ikke bare få boka sånn helt uten videre, neinei, du få’kke no’ for ikkeno’ vettu’. For å få det du vil ha, må du gi meg… din julegavebokanbefaling.
Legg igjen en kommentar med din anbefaling på denne posten innen søndag 22. november, for å være med i trekningen.
Hvis du i tillegg vet hvem som sa det følgende, og hva hun ville ha, dobler jeg sjansene dine: “Du få’kke no’ for ikkeno’ vettu’. For å få det du vil ha, må du gi meg din _____”.
Lykke til!
Arkivert under: Kreativitet, Litteratur, Tekst og tanker | Tags: Jeg vant jeg vant!, NaNoWriMo
Som jeg nevnte tidligere denne måneden, så har jeg hevet meg på NaNoWriMo. Det har gått så det suser, og i dag klarte jeg å runde de 50.ooo ordene organisasjonen oppfordrer til. Men: November har 14 dager til, og historien har mer i seg, så nå er det bare å fortsette videre ikke sant?
Til alle dere som er omtrent halvveis nå: Stå på! Dere er kjempeflinke!
Til alle dere som ikke har startet: Jeg klarte det på omtrent halve tiden, så ingen grunn til ikke å prøve seg.
