Arkivert under: Litteratur | Tags: CappelenDamm, Lars Saabye Christensen, Maskeblomstfamilien
Revebjelle var inntil begynnelsen av 2000-årene, regnet for å være medlem av maskeblomstfamilien. Vakker, medisinsk i små doser, men bitter, og giftig i store doser.
Så hva da? Jo, det skal vi si deg. Herr Christensen, vet å plukke sine titler, og i dag skal vi snakke litt om den ekle, sære boka han ga ut i 2003. Ikke ekkel og sær fordi den er dårlig, neineineinei, vi liiiker “Maskeblomstfamilien“, men fy søren så uggen følelse vi hadde i magen mens vi leste den. Den første gangen for 6 år siden, og denne uken, da vi leste den igjen. Det er godt gjort, å skrive så utført uggent.
Men hva er det med denne tittlen?
- Maskeblomstfamilien – Selv om boka handler mest om hovedpersonen Adrian, skjønner vi likevel at historien er knyttet opp mot hele familien. Christensen begynner romanen slik: “Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv. Jeg var enebarn.” Adrian kan formidle sine urovekkende og skamløse tanker til leserne, men hans problemer kommer ikke utav det blå. Vi forstår ganske raskt at hele familien hans har sine hemmeligheter.
- Maskeblomstfamilien – Og blomster er da vakre, er de ikke? Både familien og Adrian fremstår for oss som vakre, på utsiden. Godt med penger, godt ry, gode kontakter. Farens rene, hvite hansker. Og et landsted ved sjøen.
- Maskeblomstfamilien – Når Adrian spør hvorfor de ikke bare kan bruke masker under en teateroppsetning, får han til svar: “Fordi vi er moderne mennesker. Vi har kastet maskene!” Adrian lurer på om det er så lurt, og vi vet at han og hele familien hans lever bak masker som det gjør vondt å ta av. Farens hvite hansker skjuler eksembefengte hender, Adrians bukser skjuler en annen hemmelighet, som Christensen bare hinter til, og morens hang til å kle seg ut og finne på sprell er et vitne om at hun ikke vil forholde seg til virkeligheten.
- Maskeblomstfamilien – og først og fremst revebjellen, er som nevnt over, en vakker blomst, som kan brukes medisinsk, men som er giftig i større doser. Spørsmålet er om familien hadde sluppet unna om de hadde snakket ut om hemmelighetene sine, om det hadde vært medisinsk eller om det hadde vært giftig og drevet dem enda lenger ut i ulykke.
Med “Maskeblomstfamilien” har Christensen skrevet en tragedie inspirert av de klassiske greske tragediene. Han legger sterke føringer for hvordan vi skal lese boka både ved å sette tittelen han har gjort, men også ved å bruke en maskeblomst aktivt i fortellingen og å la hovedpersonen spille i en nyoppføring av “Oidipus”. Vi synes den er vakkert skrevet, og at det er fint (om enn vondt) å kunne få et klart blikk inn i et forstyrret sinn. (Selv om også hovedpersonen er veldig hemmelighetsfull i sin fortelling og stadig serverer oss løgner).
Leste du den ikke da den kom ut synes vi du skal lese den nå. Denne boka går ikke så lett ut på dato.
Filmen “Maskeblomstfamilien” har premiere i 2010. Christensen har selv skrevet manus, og Petter Næss har regi.
Arkivert under: Litteratur | Tags: Annette Münch, Bjørn Sortland, Brageprisen, Det hjertet husker, Hilde Kramer, Jenteloven, Landet under isen, Lars Mæhle, Maria Parr, Tonje Glimmerdal
Nominasjonene til årets Bragepris er klare, og Tekst og Tanke er hjertens glade for å se at Annette Münch er nominert med “Jenteloven” i kategorien “Barne- og ungdomsbøker”.
Her er juryens begrunnelse for nominasjonen:
Det å være ung betyr å svinge mellom ytterpunktene. Det gjør også hovedpersonen i denne romanen. Overgangen fra en trygg tilværelse i en liten bygd til et tøft bymiljø blir brutal. Leserne får innblikk i et jentemiljø som vi ellers bare kjenner fra medieoppslag. Det handler om vennskap som tilsynelatende erstatter familie, men som blir et vrengebilde av hva vennskap burde være – og ikke minst hvordan det framstår som en overlevelsesstrategi. Og det handler om valg – både de man tar, utsetter eller de valg andre tar for en, og konsekvensene av dette. Det er rått og sårt, og skildra med en sjelden autentisitet.
De andre nominerte i samme klasse er:
Bjørn Sortland og Hilde Kramer (ill.) for “Det hjertet husker“, Lars Mæhle for “Landet under isen” og Maria Parr for “Tonje Glimmerdal“.
Vi krysser fingrene for Annette, og synes du skal ta en titt på hennes egne bokanbefalinger.
Det er galskap, men det er gøy. Om to dager skriver vi november, og for 11. år på rad setter forfatterspirer og etablerte forfattere over hele verden seg ned foran skrivemaskinene sine, med ett mål for øye: Å skrive en roman på en måned. Romanen skal være ca. 175 sider lang, eller 50.000 ord. Det vil si at deltakerne må skrive 1.667 ord om dagen, hver dag, i 30 dager.
NaNoWriMo, organisasjonen som står bak prosjektet, skriver at det er kvantitet og ikke kvalitet som gjelder. Det er et spark bak til alle som vil skrive en roman, men som aldri kommer så langt. Bare gjør det. Ikke rediger, men skriv, skriv, skriv. Når november er over og vi går inn i adventstida kan vi sette oss ned, gremmes, gledes, stryke, flytte og skrive mer, hvis vi vil. Eller vi kan være fornøyd med å ha skrevet en roman på en måned.
NaNoWriMo står for National Novel Writing Month, men er absolutt et internasjonalt prosjekt. I Norge er det 117 påmeldte så langt, jeg håper vi blir fler. I fjor var det 119.000 deltakere over hele verden. Rundt 18 % klarte å gjennomføre. Jeg har meldt meg på med en roman som har arbeidstittel “Høyt elsket, dypt savnet”. Sikkert den største klisjeen jeg kunne finne, men den blir stående. Redigere kan jeg gjøre i desember, ikke sant? Fremgangen min kan du følge her på bloggen.
Arkivert under: Kreativitet, Litteratur, Tekst og tanker | Tags: Øvelser, Bjarte Breiteig, Skriveverksted, Trafo
I helgen har jeg vært på skriveverksted med Bjarte Breiteig og 11 jenter. Det har vært en veldig inspirerende og morsom helg, og en av de tingene som moret meg mest var alle skriveøvelse Bjarte lærte oss. Små oppgaver som bare tar noen få minutter, men som setter igang ordene og kan gi overraskende, og tankevekkende tekster, uten at du er forberedt på det.
Jeg har lyst til å legge ut noen her, i opptak. Tekstene er ikke redigerte, men lest opp slik de ble skrevet ned, på to minutter eller ti sekunder.
Takk til Bjarte og til alle de talentfulle jentene som var med på verkstedet. Jeg håper at de dukker opp i en butikkhylle i nærheten av deg snart, sånn at du også kan få glede av dem.
Hallodame:
Kjærlighet 1:
Kjærlighet 2:
Kjærlighet 3:
Laksen:
Rommet:
Sensur:
Skohylle:
Steinrullekake:
Trening:
Øks:
Det er ingen tvil. Jeg er hekta på Apple sine produkter og har vært det i mange år allerede. Som en god venn en gang sa til meg: “Du är en jävla MacPriest”. Så vær så snill å hold alle PCer på god avstand fra meg. Vi er ikke venner. Kommer ikke til å bli det. Jeg har iPod, iPhone, PowerBook og mobileMe-abonnement, og forventer at menn i hvite frakker snart skal komme og ta meg med til et fint og rolig sted. (Helst med hvite vegger, hvite bord, og fine hvite mac-er).
Det hører med til denne historien at jeg har bestemt meg for å vie mye større del av min tid til å skrive. Først og fremst skjønnlitterære tekster. Samtidig med den beslutningen bestemte jeg meg også for at jeg trengte bedre skriveverktøy. Selv om jeg forguder min 12″ G4 PowerBook, så er den litt liten og knøtete for timesvis av intensivt skrivearbeid. Derfor så jeg med lengsel etter en iMac som kunne ta opp resten av plassen i det bittelille kollektivrommet mitt. Men hvordan skal en fattig kunstner ha råd til noe sånt? Jo hun må spare. Smått om senn så det ut til at jeg skulle få råd til et nytt vidunder, og hva skjer så? Jo! Apple lanserer en ny serie stasjonære maskiner. Og ikke nok med det, de er flere tusen kroner billigere enn den jeg opprinnelig siklet på. Jeg tror jeg har dødd og kommet til himmelen. Det blir iMac på meg. Snaaart! 21,5″, 500Gb harddisk, osv., osv.
Arkivert under: Tekst og tanker | Tags: Aage Rognså, Bokmålsordboka, Christine Calvert, Kunnskapsforlaget, Merete Morken Andersen, Prosjektdesign, Skriv så det selger, skriveverktøy, Språkvett, Tekstdoktor
I dag skal vi holde et skrivekurs på Prosjektdesign, og i den forbindelse legger vi ut en post med fine verktøy for skrivere (skrivere som i skrivende mennesker, og ikke printere). Lista er som følger:
- “Skriv så det selger” av Christine Calvert er et must. Den er kort, lettlest og full av gode tips for de som skal skrive. Både profesjonelt og litt mindre profesjonelt. Christine er damen bak firmaet Tekstdoktor, og er skrekkelig flink, både til å skrive, og til å holde kurs. Hun har også skrevet boka “Skriv for nettet – kort og godt” som henvender seg mest til de som skal: Skrive for nettet (du gjettet det, ja?).
- “Språkvett” er en oppslagsbok fra Kunnskapsforlaget. Vi har hatt vår siden den kom ut i 2001 og bruker den flittig. Her kan du finne artikler om bruk av bindestrek, adjektiv, punktum, preposisjoner og forskjellige teksttyper/sjangre. Boka er veldig nyttig og lærerik, uansett hvilket nivå du er på. (Boka er visst ikke å oppdrive på norske nettbutikker, men denne er verdt pengene om dere får tak i den).
- Bokmålsordboka/Nynorskordboka på nett. De fleste av oss har nettilgang når vi jobber med en tekst, derfor er vi evig takknemlige til dokumentasjonsprosjektet ved Universitet i Oslo, som har lagt ut disse ordbøkene gratis på nett til alle som trenger den. Ingen grunn til å lure på stavemåten lenger.
- “Kunsten å skrive godt” er en bok forfatteren, Aage Rognsaa, godt kunne lest selv. Den er ikke spesielt lesevennlig, men innholdet er bra, og verdt tiden det tar å forstå den. Kanskje ikke den boka du MÅ ha i bokhylla, men lån den om du finner den på biblioteket.
- “Skriveboka” av Merete Morken Andersen er heller ikke en bok du MÅ ha. Men hun skriver noen interessante artikler om skriveprosessen og forskjellige sjangre. Hvis den fenger deg kan du bruke den som oppslagsverk i mange år. Hvis ikke? Nuvel.
Skaff deg uansett bok nr. 1 på lista og bruk den. Les den igjen og igjen, (det tar bare et par timer), for å friske opp i verktøyene Calvert plukker frem, og vær for all del bevisst på at du skriver.
Til sist legger vi ut tankekartet vi brukte på kurset (hvem trenger PowerPoint), og ønsker dere alle, både Prosjektdesignere og andre, lykke til med skrivinga.
Arkivert under: Litteratur | Tags: Annette Münch, Arne Svingen, Bokanbefalinger, Boktyven, Den morke siden av månen, Denne bare MÅ du lese, Jenteloven, Kaoskrigeren, Michael Zusak, Svart elfenben, Tone Kjærnli
Tekst & Tanke har bestemt seg for å starte en serie. Selv skriver vi mest bokomtaler, men vi vil gjerne anbefale lesestoff også. Derfor skal vi gjøre det, på lettest mulig måte… Vi gir vi nemlig jobben videre.
Først ut er Annette Münch. Münch er magasinredaktør by day og romanforfatter by night. Tidligere i år kom hun ut med sin andre roman “Jenteloven“. Fra før har hun skrevet “Kaoskrigeren“, begge er ungdomsromaner fra harde, norske ungdomsmiljøer som de færreste av oss er kjenner til.
Vi spør: Hvilke bøker bare må man lese, og hvorfor.
Foto: Tanya Hanzalová Wibye
I det siste har jeg lest en del ungdomsromaner, ettersom jeg har skrevet det selv. Her er noen forslag:
- Den mørke siden av månen, av Tone Kjærnli. En utrolig sterk, gripende og til tider morsom historie på en rå og sår måte, om en gutt som opplever at bestekompisen dør i en ulykke foran øynene hans. Det er hardt å være tenåring og skulle takle store, vanskelige følelser på egen hånd, for første gang. Jeg er imponert over hvor troverdig Tone Kjærnli har skrevet, og ble oppriktig rørt flere steder.
- Svart elfenben, av Arne Svingen. Om en norsk gutt som blir med sin afrikanske venn tilbake til krigsherjede Elfenbenkysten, på jakt etter moren hans. En brutal historie, som gir innblikk i det som kan være deler av skjebnene til mange unge flyktninger som befinner seg i Norge i dag. Vant Brageprisen. Svingen var selv i Afrika og gjorde research.
- Boktyven, av Michael Zusack. Så vakker, så vakker! Og hvor ofte leser vi om siste verdenskrig fra tyske siviles synspunkt? Denne boken brukte jeg ett år på å lese, for jeg ville ikke bli ferdig med den. Den er så fint fortalt.
- Og for alle som ønsker et innblikk i harde, norske ungdomsmiljøer, anbefaler jeg selvfølgelig Kaoskrigeren og Jenteloven!
Arkivert under: Verktøy | Tags: Arne Berggren, Østfold Teater, Forfatterspire, Lajos Egri, Njål Helge Mjøs, Skuespill
Tekst & Tanke skriver skuespill om dagen. Vi er med på en workshopserie på Østfold Teater ledet av Arne Berggren og Njål Helge Mjøs og skal skrive ny (og spennende) dramatikk for barn og ungdom.
Alle de andre deltakerne er utgitte forfattere og dyktige folk, og vi må ærlig innrømme at vi er både starstruck, ydmyke og ekstremt heldige som får lov til å være med. Uansett, under denne workshopen har vi lært veldig mye, og blant annet blitt tipset om en veldig god bok som vi anbefaler alle aspirerende (og etablerte) forfattere.
Boka er skrevet av Lajos Egri og heter “The Art of Dramatic Writing” (første gang utgitt i 1942). Den tar først og fremst for seg det å skrive for teater, men vi mener den er et nyttig verktøy for alle som vil skrive skjønnlitterært. Her er det flust med tips til hvordan du skal utvikle troverdige karakterer, noe som de fleste av oss vet er nødvendig for å skape en god historie. I tillegg insisterer Egri på at man ikke kan skrive en god historie som ikke tar utgangspunkt i og kommer som en naturlig konsekvens av karakterene du skriver om. Vi er enig, vi er bare ikke helt sikre på hvordan vi skal få det til. Nuvel, øvelse gjør mester, det har nå vi hørt.
Som vi skrev i vår omtale av “On Writing” – det holder ikke å lese kun én bok om du vil lære å skrive. Men du kan hente noe fra mange. Sannsynligvis er det ikke alt i denne boka som passer for deg, og kanskje liker du den ikke i det hele tatt, men vi synes du skal gi den en sjangse, i hvert fall hvis du vil lære mer om å utvikle gode karakterer.
Da Tekst & Tanke var unge nok var de veldig aktive på Trafo. Dette er en nettportal for unge kunstnere (16–22 år) innen de fleste sjangere, hvor de får mulighet til å vise frem, gi og få tilbakemelding på det de driver med. I tillegg kan de søke prosjektstøtte og få dyktige kunstnere som mentorer.
Men det er ikke alt. Stadig vekk arrangerer de kurs, workshops og konkurranser som du kan delta på. Noen ganger gratis, andre ganger for en liten påmeldingsavgift.
Denne gangen er det skrivekurs som gjelder. 23.–25. oktober arrangerer de verksted med Bjarte Breiteig som leder. Her vil det bli anledning til å:
- å delta i skriveøvelser
- å få et innblikk i grunnleggende skriveteknikker
- å spørre om alt du måtte lure på om egen skriving
- å få plenumsgjennomgang på eget tekstmateriale (valgfritt)
- å bli kjent med andre skrivende
Fra erfaring vet vi at Trafos kurs og workshops holder høyt nivå, og det er alltid spennende å møte andre skrivende mennesker i et slikt forum. Høres dette ut som noe for deg? Send 2-4 sider tekst til trond@trafo.no før 1. oktober for å søke om plass. Kurset koster 500,–.
Arkivert under: Kreativitet, Litteratur | Tags: Forfatterspirer, Kunstnerstereotyp, On Writing, Skrivemetode, Stephen King
For noen uker siden leste Tekst og Tanke ”On Writing” av Stephen King. Vi leste den i løpet av et døgn. Ikke en vanskelig bedrift. Boka er lettlest, med et enkelt og effektivt språk, og temaet burde interessere de fleste skrivende mennesker. Det er vel ingen grunn til å skjule at grunnen til at vi leste boken var håpet om å fravriste en av verdens mest bestselgende forfattere noen av hans hemmeligheter. Og hemmeligheter det har han, eller i hvert fall sine klare metoder, som han følger, hver gang.
Men metode er subjektivt, og det er derfor det aldri vil holde å lese kun en bok om å skrive hvis du ønsker å lære deg faget. King sverger til å la stoffet bli til mens han skriver. Han begynner med begynnelsen og jobber seg gjennom fra første til siste side for å bli kjent med karakterene og historien. Han forteller at alt blir til underveis og at han har lite tro på plotting som metode, i hvert fall for hans egen del. Akkurat hvordan stoffet blir til er én ting, og her kan alle ha sine egne metoder, og gjøre det som fungerer best for dem selv, men hardt arbeid kommer vi ikke bort fra, og dette er noe av det Tekst og Tanke liker best med Kings bok. Han insisterer på at du ikke kan være forfatter med mindre du er innstilt på å skrive, skrive, skrive, lese, lese, lese. Her er han enig med alle lærere og forfattere vi har sett uttale seg om saken. For å lære hva som funker instinktiv må du lese. Mye. For å få ditt eget språk og skrive det som funker må du skrive. Mye. Han ber deg som vil skrive om å sette krav til deg selv. Skriv hver dag, gjerne til et fast tidspunkt, en bestemt mengde ord. Æsj, sier du. Jeg har ikke tid. Neivel, skriver han. Da har du ikke det som trengs.
”On Writing”, er en fin bok, som forteller om én kunstners liv og kamp for å kunne leve av det han elsker å gjøre. Hadde det vært en skjønnlitterær bok ville vi ha kritisert ham for å male et stereotypt bilde av kunstneren som en sart sjel, avhengig av natur (ta en titt på Elizabeth Gilberts presentasjon om det kreative geniet på TED). Vi ville ha sagt noe om at det er en askepottaktig historie, som blir lite troverdig. Men siden Kings fortelling tar utgangspunkt i hans eget liv, kan vi la alt det ligge, og heller si at hans historie kan være en inspirasjonskilde og et vitnesbyrd om at alkohol og dop ikke er nødvendige ingredienser for å skape god kunst, men at hardt arbeid og metode derimot er det.
