Tekst og tanke


En ikke fullt så kjedelig blogg
februar 13, 2009, 8:36 pm
Filed under: Litteratur, Tekst og tanker | Stikkord: ,

I dag vil jeg gjerne presentere en blog som presenter mye godt lesestoff: «THE BORING STORE«. Det er en riktig god blogg med hovedfokus på litteratur, men den dupper innom andre ting også (og har veldig fine bilder).



Tekst- og tankeøvelser 1
februar 11, 2009, 7:58 pm
Filed under: Litteratur | Stikkord:

På mine eldre dager har jeg blitt litt imot skriveskoler. Onde tunger skal ha det til at det bare er fordi jeg ikke kommer inn noe sted. De har sikkert rett. Men det høres nå fint ut likevel at det viktigste er å skrive, og helst å skrive sine egne ting, dersom du ønsker å «bli» forfatter. Skriveskoler er fine fordi du blir utfordret, lærer om teknikker og virkemidler og kan få tilbakemeldinger på det du driver med. Men en skriveskole kan aldri gjøre deg til forfatter, den jobben må du (eller jeg) ta selv.

Likevel hender det man kjører seg fast, og trenger litt nye innspill. Jeff Vandermeer har en god øvelse som har lært meg en del om hva som funker og ikke funker. Øvelsen går ut på at du velger en passasje fra en tekst du liker (et avsnitt, et kapittel, ja, du skjønner tegninga?). Først skriver du av teksten ordrett, enten for hånd eller på maskin. Deretter legger du bort teksten, og din egen avskrift og skriver teksten på nytt. Ikke tenk så mye på å skrive den ordrett denne gangen, men forsøk å fange stemningen i teksten og formidle den på den måten forfatteren selv har forsøkt å gjøre det. Når du er ferdig leser du begge tekstene på nytt. Hva funka, og hvorfor?

Jeg bruker denne øvelsen når jeg finner en tekst jeg liker. Den er kjempefin for å bli bedre klar over hva det er som gjør at akkurat den teksten funker og hvordan jeg kan bruke det i min egen skrivin. Kanskje er det en fin måte å beskrive et landskap eller en karakter på. Kanskje er det måten handlingen drives fremover på.

Gjentatatata



Litteratur er å se med smerte
februar 9, 2009, 7:44 pm
Filed under: Litteratur | Stikkord: , ,

Ingen er aleneEt skritt frem og to tilbake. For hver gang jeg tar meg tid til å lese ferdig en bok, klarer jeg visst å tilføye et par til ventelista. Men det er fint, jeg liker at de ligger der på hylla og venter på meg. Men jeg liker også når jeg stryker dem fra ventelista, og stort sett fordi det er bøker som gir meg mye mer etter å ha lest dem.

«Ingen er alene» av Mattis Øybø er en slik bok og jeg tror jeg gjerne vil begynne i «feil» ende, med å si at denne er bra. Den er skikkelig bra. Mange har skrevet om hvor ambisiøs denne romanen er, om virkemidler som er brukt og om fallgruver den nesten plumper ned i, så jeg skal forsøke å ikke gjenta det andre har sagt i stor grad.

Mattis Øybø tør å spille på mange plan med denne romanen. Tittelen kontrasterer og underbygger situasjoner i fortellingen, hovedplottet og subplottene er alle variasjoner over det samme temaet og sitater fra karakterene belyser både andre deler av historien, men også romanen i seg selv, som en metatekst. Jeg tenker spesielt på et av de sitatene som blir gjentatt flest ganger: «Film er å se uten smerte». Det er et fint sitat. Man kan sitte og smake på det litt. Tenke at sånn burde det jo være. Men litt etter litt går det opp for meg at det ikke kan være sånn, at det nettopp er smerten som ofte gjør kunst til noe stort, noe større enn oss og større en personen som har skapt det. I hvert fall synes jeg at «Ingen er alene» er et stykke kunst som klarer å se med smerte. Jeg synes på ingen måte at det er en dyster historie, selv om den har sine mørke sider. Men den er likevel vond å lese. Det knyter seg i mellomgulvet og jeg kjenner på en liten del av den smerten karakterene i historien bærer på. Jeg lurer på hvor kona til Harald Stange er når Øybø plutselig skifter fokus, jeg lever meg inn i drømmene om livet som kunne ha vært dersom de hadde fått et barn, og jeg kjenner tærne krølle seg rundt kanten til avgrunnen og vet hvor lite det er som skal til før vi mister grepet og sklir utfor.

Den er tankevekkende og utfordrende denne romanen, som litterært prosjekt, men også som en skildring av mennesker, våre liv, alt det dumme vi gjør og konsekvensene det får. Derfor gruet jeg meg til slutten. Jeg var redd for hvordan det måtte ende, var redd for at det skulle bli platt og tamt. Dessverre er jeg ikke overbevist. Slutten er grei, men heller ikke mer. Likevel mener jeg at det er noe vi kan se mellom fingrene på. Romanen er ambisiøs, og det er vanskelig å lande til 20 i stil når man flyr så høyt og så langt. Jeg håper Øybø for alltid fortsetter å være like ambisiøs, og at han med tiden kommer nærmere og nærmere det perfekte hoppet.