Tekst og tanke


Litteratur er å se med smerte

Ingen er aleneEt skritt frem og to tilbake. For hver gang jeg tar meg tid til å lese ferdig en bok, klarer jeg visst å tilføye et par til ventelista. Men det er fint, jeg liker at de ligger der på hylla og venter på meg. Men jeg liker også når jeg stryker dem fra ventelista, og stort sett fordi det er bøker som gir meg mye mer etter å ha lest dem.

«Ingen er alene» av Mattis Øybø er en slik bok og jeg tror jeg gjerne vil begynne i «feil» ende, med å si at denne er bra. Den er skikkelig bra. Mange har skrevet om hvor ambisiøs denne romanen er, om virkemidler som er brukt og om fallgruver den nesten plumper ned i, så jeg skal forsøke å ikke gjenta det andre har sagt i stor grad.

Mattis Øybø tør å spille på mange plan med denne romanen. Tittelen kontrasterer og underbygger situasjoner i fortellingen, hovedplottet og subplottene er alle variasjoner over det samme temaet og sitater fra karakterene belyser både andre deler av historien, men også romanen i seg selv, som en metatekst. Jeg tenker spesielt på et av de sitatene som blir gjentatt flest ganger: «Film er å se uten smerte». Det er et fint sitat. Man kan sitte og smake på det litt. Tenke at sånn burde det jo være. Men litt etter litt går det opp for meg at det ikke kan være sånn, at det nettopp er smerten som ofte gjør kunst til noe stort, noe større enn oss og større en personen som har skapt det. I hvert fall synes jeg at «Ingen er alene» er et stykke kunst som klarer å se med smerte. Jeg synes på ingen måte at det er en dyster historie, selv om den har sine mørke sider. Men den er likevel vond å lese. Det knyter seg i mellomgulvet og jeg kjenner på en liten del av den smerten karakterene i historien bærer på. Jeg lurer på hvor kona til Harald Stange er når Øybø plutselig skifter fokus, jeg lever meg inn i drømmene om livet som kunne ha vært dersom de hadde fått et barn, og jeg kjenner tærne krølle seg rundt kanten til avgrunnen og vet hvor lite det er som skal til før vi mister grepet og sklir utfor.

Den er tankevekkende og utfordrende denne romanen, som litterært prosjekt, men også som en skildring av mennesker, våre liv, alt det dumme vi gjør og konsekvensene det får. Derfor gruet jeg meg til slutten. Jeg var redd for hvordan det måtte ende, var redd for at det skulle bli platt og tamt. Dessverre er jeg ikke overbevist. Slutten er grei, men heller ikke mer. Likevel mener jeg at det er noe vi kan se mellom fingrene på. Romanen er ambisiøs, og det er vanskelig å lande til 20 i stil når man flyr så høyt og så langt. Jeg håper Øybø for alltid fortsetter å være like ambisiøs, og at han med tiden kommer nærmere og nærmere det perfekte hoppet.

Advertisements

2 kommentarer so far
Legg igjen en kommentar

[…] denne posten hvor du forteller om din beste feriebok, så kan du vinne et pent brukt eksemplar av Mattis Øybøs “Ingen er alene” og et godt brukt eksemplar av Beate Grimsruds “Søvnens lekkasje”. Bøkene er mine to […]

Tilbakeping av Vinn sensommer-lektyre « Tekst og tanke

[…] som tiltrekker meg aller mest ved “Alle ting skinner“, men også “Ingen er alene“, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn […]

Tilbakeping av Her kommer vinter’n « Tekst og tanke




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s



%d bloggers like this: