Tekst og tanke


Tålmodighetens stein
november 30, 2009, 5:31 pm
Filed under: Litteratur | Stikkord: , , , ,

Jeg har fått en bok, av Aschehoug, fordi de vil jeg skal skrive om den her. Det finnes det sterke meninger om. Blant annet hos «The Boring Store«. Selvfølgelig synes jeg det er fint å få bøker gratis, spesielt når jeg kan bestemme selv hvilke bøker jeg vil lese. Men jeg skjønner både profesjonelle anmelderes og blogge-«kollegaers» frustrasjon over forlagenes nye måte å oppnå positiv omtale på, og jeg håper litteraturbloggere, og andre bloggere holder seg for god til å hause en bok (eller andre produkter) opp i skyene fordi de har satt seg i en misforstått takknemlighetsgjeld til forlaget.

Så over til dagens tema: «Tålmodighetens stein«, skrevet av Atiq Rahimi. Boka har fått gjennomgående gode omtaler, og omhandler et viktig tema: Krigen i Afghanistan og kvinnenes situasjon i denne krigen. Og det skal den ha, denne lille boken: Den får deg til å tenke, over hva det vil si å være kvinne, over hvor lett man kan undertrykkes, og hvor vanskelig det er å bryte fri.

Det er passasjer i boken som er vakkert beskrevet, selv om det er en grusom historie. Det jeg synes fungerer best er der den kvinnelige hovedpersonen utleverer seg overfor mannen sin. Her er det driv i dialogen (eller monologen om du vil), og Rahimi maler et bilde av en troverdig, ekte kvinne. De fysike reaksjonene og handlingene hennes bygger oppunder hennes frustrasjon og redsel for det hun sier.

De første problemene kommer når kvinnen kommenterer sine egne utleveringer, fordømmer dem og seg selv. Det virker påtatt. Det blir en form for fordekt «telling» fra Rahimis side. Jeg slutter å tro på hennes frustrasjon over sine egne innrømmelser når hun eksplisitt sier at det er feil av henne.

Dertil kommer formen på Rahimis tekst. Det er lett å se at han har jobbet som filmregissør og manusforfatter. «Tålmodighetens stein» kunne fungert fabelaktig som et filmmanus, men i romanform blir denne skrivestilen påtatt kort.

Jeg stusser også over hvor lite som skal til før «Tålmodighetens stein» sprekker. Avslutningen virker brå, uten en gradvis oppbygging mot klimaks. Kanskje er dette et bilde på hvor lite som skal til før en afghansk kvinne fordømmes, men dramaturgisk synes jeg det hadde fungert bedre om konflikten hadde fått lov til å bygge seg opp over enda noe tid.



En kunstner jeg liker: Tore Tegner

Jimi Hendrix – Copyright: Tore Fossbakken

Jeg har en venn. JA, det er heeelt sant! Han heter Tore. Tore tegner. Det liker jeg.

Tore Fossbakken er en Oslobasert illustratør som blant annet tegner for magasinet D2, og band som My Little Pony og The Little Hands of Asphalt. Ikke bare er Tore en dyktig illustratør, men han er også en illustratør som tør å utfordre formatene. Tore tegner sære ting, Tore tegner vakre ting og Tore tegner vanvittig detaljerte ting. Se bare på håret til Mr Hendrix over her.

Tore er utdannet ved Birmingham Institute of Art & Design og mener at det var en ulykksalig mengde med ros i barndommen, som ledet ham ut i illustratørfattigdommen.

–En uheldig tilfeldighet gjorde meg flink til å tegne. Jeg elsket rosen og oppmerksomheten jeg fikk for det jeg gjorde. Mestringsfølelsen narra meg rett og slett ut i dette yrket.

Han påpeker at han likevel er glad i å tegne:

– Det gir en ro og alle de klisjeene der.

På spørsmål om hva han synes er morsomst å tegne svarer Herr Fossbakken:

– Oi. Litt stygge mennesker med mye hår i fjeset og sånn.

Ta en titt på Tores tegneri, hvis du liker det du ser kan du bestille prints av bildene, og kjøp for all del neste utgave av Vagant. Der har Tore tegnet 5 portretter. Vi gleder oss.

Dette er forresten Tore:

Tore Fossbakken – Copyright: Tore Fossbakken



2000 – Vinn en høstbok!
november 18, 2009, 10:12 am
Filed under: Litteratur | Stikkord: , , , , ,

O glede! Plutselig har besøkene på denne bloggen blitt langt flere enn vi er vant til. Det betyr at vi i løpet av uka bikker 2000 besøkende! Hurra!

Dermed er det duket for en ny konkurranse. Aschehoug har nemlig forært meg to eksemplarer av «Tålmodighetens stein» av Atiq Rahimi (som jeg akkurat har begynt å lese og selvfølgelig lover å gi min mening om her på bloggen så snart jeg har pløyd gjennom den). Poenget er: Ett av eksemplarene kan bli ditt. Men du kan ikke bare få boka sånn helt uten videre, neinei, du få’kke no’ for ikkeno’ vettu’. For å få det du vil ha, må du gi meg… din julegavebokanbefaling.

Legg igjen en kommentar med din anbefaling på denne posten innen søndag 22. november, for å være med i trekningen.

Hvis du i tillegg vet hvem som sa det følgende, og hva hun ville ha, dobler jeg sjansene dine: «Du få’kke no’ for ikkeno’ vettu’. For å få det du vil ha, må du gi meg din _____».

Lykke til!



Dancing the funky chicken!
november 16, 2009, 3:30 pm
Filed under: Kreativitet, Litteratur, Tekst og tanker | Stikkord: ,

Som jeg nevnte tidligere denne måneden, så har jeg hevet meg på NaNoWriMo. Det har gått så det suser, og i dag klarte jeg å runde de 50.ooo ordene organisasjonen oppfordrer til. Men: November har 14 dager til, og historien har mer i seg, så nå er det bare å fortsette videre ikke sant?

Til alle dere som er omtrent halvveis nå: Stå på! Dere er kjempeflinke!

Til alle dere som ikke har startet: Jeg klarte det på omtrent halve tiden, så ingen grunn til ikke å prøve seg.

 



I’ve got the poison, I’ve got the remedy
november 14, 2009, 11:54 am
Filed under: Litteratur | Stikkord: , ,

Revebjelle var inntil begynnelsen av 2000-årene, regnet for å være medlem av maskeblomstfamilien. Vakker, medisinsk i små doser, men bitter, og giftig i store doser.

Så hva da? Jo, det skal vi si deg. Herr Christensen, vet å plukke sine titler, og i dag skal vi snakke litt om den ekle, sære boka han ga ut i 2003. Ikke ekkel og sær fordi den er dårlig, neineineinei, vi liiiker «Maskeblomstfamilien», men fy søren så uggen følelse vi hadde i magen mens vi leste den. Den første gangen for 6 år siden, og denne uken, da vi leste den igjen. Det er godt gjort, å skrive så utført uggent.

Men hva er det med denne tittlen?

  1. Maskeblomstfamilien – Selv om boka handler mest om hovedpersonen Adrian, skjønner vi likevel at historien er knyttet opp mot hele familien.  Christensen begynner romanen slik: «Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv. Jeg var enebarn.» Adrian kan formidle sine urovekkende og skamløse tanker til leserne, men hans problemer kommer ikke utav det blå. Vi forstår ganske raskt at hele familien hans har sine hemmeligheter.
  2. Maskeblomstfamilien – Og blomster er da vakre, er de ikke? Både familien og Adrian fremstår for oss som vakre, på utsiden. Godt med penger, godt ry, gode kontakter. Farens rene, hvite hansker. Og et landsted ved sjøen.
  3. Maskeblomstfamilien – Når Adrian spør hvorfor de ikke bare kan bruke masker under en teateroppsetning, får han til svar: «Fordi vi er moderne mennesker. Vi har kastet maskene!» Adrian lurer på om det er så lurt, og vi vet at han og hele familien hans lever bak masker som det gjør vondt å ta av. Farens hvite hansker skjuler eksembefengte hender, Adrians bukser skjuler en annen hemmelighet, som Christensen bare hinter til, og morens hang til å kle seg ut og finne på sprell er et vitne om at hun ikke vil forholde seg til virkeligheten.
  4. Maskeblomstfamilien – og først og fremst revebjellen, er som nevnt over, en vakker blomst, som kan brukes medisinsk, men som er giftig i større doser. Spørsmålet er om familien hadde sluppet unna om de hadde snakket ut om hemmelighetene sine, om det hadde vært medisinsk eller om det hadde vært giftig og drevet dem enda lenger ut i ulykke.

Med «Maskeblomstfamilien» har Christensen skrevet en tragedie inspirert av de klassiske greske tragediene. Han legger sterke føringer for hvordan vi skal lese boka både ved å sette tittelen han har gjort, men også ved å bruke en maskeblomst aktivt i fortellingen og å la hovedpersonen spille i en nyoppføring av «Oidipus».  Vi synes den er vakkert skrevet, og at det er fint (om enn vondt) å kunne få et klart blikk inn i et forstyrret sinn. (Selv om også hovedpersonen er veldig hemmelighetsfull i sin fortelling og stadig serverer oss løgner).

Leste du den ikke da den kom ut synes vi du skal lese den nå. Denne boka går ikke så lett ut på dato.

Filmen «Maskeblomstfamilien» har premiere i 2010. Christensen har selv skrevet manus, og Petter Næss har regi.



Og de nominerte er

Nominasjonene til årets Bragepris er klare, og Tekst og Tanke er hjertens glade for å se at Annette Münch er nominert med «Jenteloven» i kategorien «Barne- og ungdomsbøker».

Her er juryens begrunnelse for nominasjonen:

Det å være ung betyr å svinge mellom ytterpunktene. Det gjør også hovedpersonen i denne romanen. Overgangen fra en trygg tilværelse i en liten bygd til et tøft bymiljø blir brutal. Leserne får innblikk i et jentemiljø som vi ellers bare kjenner fra medieoppslag.  Det handler om vennskap som tilsynelatende erstatter familie, men som blir et vrengebilde av hva vennskap burde være – og ikke minst hvordan det framstår som en overlevelsesstrategi. Og det handler om valg – både de man tar, utsetter eller de valg andre tar for en, og konsekvensene av dette. Det er rått og sårt, og skildra med en sjelden autentisitet.

De andre nominerte i samme klasse er:

Bjørn Sortland og Hilde Kramer (ill.) for «Det hjertet husker«, Lars Mæhle for «Landet under isen» og Maria Parr for «Tonje Glimmerdal«.

Vi krysser fingrene for Annette, og synes du skal ta en titt på hennes egne bokanbefalinger.