Tekst og tanke


Tålmodighetens stein

Jeg har fått en bok, av Aschehoug, fordi de vil jeg skal skrive om den her. Det finnes det sterke meninger om. Blant annet hos «The Boring Store«. Selvfølgelig synes jeg det er fint å få bøker gratis, spesielt når jeg kan bestemme selv hvilke bøker jeg vil lese. Men jeg skjønner både profesjonelle anmelderes og blogge-«kollegaers» frustrasjon over forlagenes nye måte å oppnå positiv omtale på, og jeg håper litteraturbloggere, og andre bloggere holder seg for god til å hause en bok (eller andre produkter) opp i skyene fordi de har satt seg i en misforstått takknemlighetsgjeld til forlaget.

Så over til dagens tema: «Tålmodighetens stein«, skrevet av Atiq Rahimi. Boka har fått gjennomgående gode omtaler, og omhandler et viktig tema: Krigen i Afghanistan og kvinnenes situasjon i denne krigen. Og det skal den ha, denne lille boken: Den får deg til å tenke, over hva det vil si å være kvinne, over hvor lett man kan undertrykkes, og hvor vanskelig det er å bryte fri.

Det er passasjer i boken som er vakkert beskrevet, selv om det er en grusom historie. Det jeg synes fungerer best er der den kvinnelige hovedpersonen utleverer seg overfor mannen sin. Her er det driv i dialogen (eller monologen om du vil), og Rahimi maler et bilde av en troverdig, ekte kvinne. De fysike reaksjonene og handlingene hennes bygger oppunder hennes frustrasjon og redsel for det hun sier.

De første problemene kommer når kvinnen kommenterer sine egne utleveringer, fordømmer dem og seg selv. Det virker påtatt. Det blir en form for fordekt «telling» fra Rahimis side. Jeg slutter å tro på hennes frustrasjon over sine egne innrømmelser når hun eksplisitt sier at det er feil av henne.

Dertil kommer formen på Rahimis tekst. Det er lett å se at han har jobbet som filmregissør og manusforfatter. «Tålmodighetens stein» kunne fungert fabelaktig som et filmmanus, men i romanform blir denne skrivestilen påtatt kort.

Jeg stusser også over hvor lite som skal til før «Tålmodighetens stein» sprekker. Avslutningen virker brå, uten en gradvis oppbygging mot klimaks. Kanskje er dette et bilde på hvor lite som skal til før en afghansk kvinne fordømmes, men dramaturgisk synes jeg det hadde fungert bedre om konflikten hadde fått lov til å bygge seg opp over enda noe tid.

Reklamer

Legg igjen en kommentar so far
Legg igjen en kommentar



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s



%d bloggere like this: