Tekst og tanke


Her kommer vinter’n

Det har ikke akkurat gått upåaktet hen at Oslo (og andre deler av landet) har hatt et formidabelt, kaldt og klart vintervær de siste ukene. Avisene, bloggene og twitterfeedene flommer over av ukvemsord for de lave temperaturene og ubehaget de medfører. Jeg skal ikke være en av dem. Jeg skal bare konstatere at det er vinter, på ordentlig, og at da denne kulda slo inn for fullt kunne jeg ikke la være å tenke på Mattis Øybøs debutroman: «Alle ting skinner«.

Det som tiltrekker meg aller mest ved «Alle ting skinner«, men også «Ingen er alene«, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn i historien. For begge disse historiene grenser opp mot det fantastiske. Jeg sitter og lurer på om det egentlig er sci fi jeg leser, eller en fremtidsvisjon, eller et parallelt univers, med et Oslo som ligner mye på mitt eget Oslo. Men så viser det seg at historiene er fullstendig realistiske, om ikke det har skjedd så kunne det ha skjedd, i Oslo, i dag, og da vinter’n kom, bare noen uker etter at jeg hadde lest ferdig boka, må jeg innrømme at jeg nesten ventet på det.

Den ytre historien på nåtidsplanet, handler nemlig om at Oslo blir rammet av et durabelig vintervær. Først snør det sammenhengende i seks uker, deretter kommer en påtrengende kulde, og midt i denne kulda går strømmen. I hele Oslo.

Inne i denne historien har Øybø funnet frem til et par. Et ganske vanlig, intellektuelt par, med kanskje litt uvanlig mange barn. Og i å skildre deres hverdag i kontrast til uforutsette naturfenomen, så fanger han kjærligheten mellom mann og kvinne, familielivet og hvor lett ting blir noe annet enn det vi hadde tenkt og ønsket oss. Alle karakterene har en klar funksjon, og Øybø har laget noen fantastiske frempek som jeg i hvert fall ikke forsto som frempek før de ble eksplisitt avslørt.

Ved å lese «Alle ting skinner» har jeg nå blitt helt sikker på at Øybø er en sabla dyktig forfatter. Språket flyter fint, tilbakeblikkene fungerer godt, og Øybø farger Oslo med en palett jeg liker. Det er lett å kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke det for de som ikke kjenner Oslo, men fra min arbeidsplass, med utsikt over Ekebergåsen og lille, store Oslo som tumleplass, føler jeg meg hjemme i Øybøs bøker.

Les den!

Reklamer

Legg igjen en kommentar so far
Legg igjen en kommentar



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s



%d bloggere like this: