Tekst og tanke


Kill your darlings, men ligg unna mine
februar 28, 2010, 10:03 am
Filed under: Litteratur, Om å skrive

Jeg sitter her og jobber med en tekst som skal på trykk i løpet av våren, og har fått tilbakemeldinger fra redaktøren for boka. Der er det mye hyggelig lesning, men også mange kommentarer av typen: Dette synes jeg du skal kutte.

Au! Å! Smerte!

Kill your darlings heter det, og det er helt greit. Gjør det. Nøkkelordet her er YOURS. Ikke mine. Mine darlings har det helt fint der de er. I levende livet. Dessuten er jeg tilhenger av at folk (ja, teksten min er folk) skal få leve, og er ikke spesielt morderisk av meg. Jeg kommer nok over det, jeg skjønner at tilbakemeldingene har noe for seg, og at teksten kan bli mye bedre om jeg hører på henne og jobber mer med den. Men akkurat nå har jeg tenkt å furte litt. Så skal jeg kvesse kniven, og når jobben er gjort skal jeg ha gravøl. Det burde kunne motivere meg. Øl. Eller kanskje portvin. Gravportvin. Det er avgjort. Det blir drap.

Advertisements


365 lesere – I dag: Meg
februar 27, 2010, 11:01 am
Filed under: Litteratur | Stikkord: , , , , ,

2010 er utpekt som nasjonalt leseår av Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet. Deichmanske bibliotek har derfor satt i gang et prosjekt hvor de hver dag inviterer en ny innbygger i Oslo til å fortelle om en bok som har betydd noe for dem. En ny leser hver dag, i hele 2010. Det blir 365 lesere det, og i dag var det min tur ut.

Jeg skriver om Rune F. Hjemås’ bok: «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», som jeg også har skrevet om her på bloggen tidligere. Bor du i Oslo og har en bok du mener bør få litt ekstra oppmerksomhet, så tar de fortsatt i mot bidrag.



Verktøy for skrivere III
februar 21, 2010, 1:22 pm
Filed under: Om å skrive, Verktøy | Stikkord: , , ,

Jeg er forelsket! Jeg har funnet mitt favorittverktøy. Min redningsmann, min venn i nøden, i gleden. Og i impulsiviteten. Min venn er det fine notatprogrammet: Evernote. Som lar meg ta notater på mobilen, på nett, på maskina mi. Synkronisere det ene med det andre. Legge inn tags, sortere i forskjellige notatbøker. Legge til bilder og lydopptak. Jeg simpelthen elsker dette programmet.

Misforstå meg rett, det vil aldri kunne erstatte min trofaste, håndfaste notatbok. I hvert fall ikke helt og holdent. Men det er lett å bruke og lett å finne frem i ideene og tekstsnuttene her. Mye lettere enn ved å lagre alt som forskjellige dokumenter på maskina, eller i det samme dokumentet, eller til og med i Scrivener (et skriveprogram som nok fortjener sin helt egen blogpost). Jeg har en stund knotet med iPhones innebygde notat-app, og la oss bare innse det: Det er fullstendig ubrukelig… (og stygt). Men det fikk meg til å bli klar over hva jeg trengte i et notatprogram.

Så for å oppsummere, her er noen av fordelene ved Evernote:

  • Ta notater på pc, telefonen eller på nett.
  • Synkroniser enhetene dine med hverandre, så du alltid har tilgang til notatene dine.
  • Tag notatene dine, så det er lett å finne tilbake til dem.
  • Bruk systemsnarveier på maskina di, for å få tilgang til notatverktøyet fra et hvilket som helst annet program.

Det beste av alt er at programmet er gratis, og tilgjengelig for en mengde plattformer. Jeg bruker iPhone og iMac, men det finnes til PC, Android, Blackberry og andre.

Utover de innlysende nytteverdiene Evernote har for enhver skrivende person i research-og idemlydringsarbeidet, foreslår de også mange andre bruksområder, for hvem som helst som trenger litt hjelp til å huske.

(Og de søte elefantene og den vanvittige selvskryten gjør jo heller ingenting 😉



Stille
februar 17, 2010, 2:55 pm
Filed under: Tekst og tanker

Hva om vi satt her og var stille sammen en liten stund. Bare pustet i hver vår takt. Hjerteslag mot hjerteslag. Og lyttet til oss selv.

Kanskje hvisket hjertet ditt til mitt på et språk som bare de kan forstå, men som ingen kan høre gjennom tidens kakofoni. Så hva om vi bare satt her litt og lot de ta seg av snakkingen.

Hva om vi satt her og bare slappet av. Kjente på hva det vil si å være til. At det gjør litt vondt. Og litt godt.

Kanskje kjenner du den steinen som har plassert seg strategisk under venstre rumpeball, eller våren som gjemmer seg i vinden.

Hva om vi bare satt her og ikke tok alt så alvorlig, men i stedet kunne smile fra et sted dypt inni oss, sånn at hjertene til de som gikk forbi gjorde et hopp.

Kanskje de, om de også skulle sitte i ro et lite øyeblikk, kunne høre en latter boble fra sitt eget hjerte. Og en sang på et språk de ikke lenger kan.

Hva om vi bare satt her litt?