Tekst og tanke


Skriv en film på en måned
mars 11, 2010, 12:07 pm
Filed under: Litteratur, Om å skrive | Stikkord: , , ,

Du fikk kanskje med deg at jeg skrev førsteutkastet til en roman i løpet av november? Vel nå braker det snart løs igjen. I april er det nemlig Script Frenzy. Det er samme organisasjon som står bak NaNoWriMo, men denne gangen er målet å skrive et manus på 100 sider i løpet av 30 dager.

Med manus mener jeg skuespill, film- eller TV-seriemanus, grafisk roman, eller andre sjangre som måtte passe inn i formatet. Jeg har flere ideer jeg kanskje skal jobbe med, men akkurat nå ser det ut til at jeg skal jobbe på et filmmanus sammen med en venn av meg. Blir det som vi har tenkt kommer resultatet til å bli hysterisk morsomt.

Men uansett hva resultatet skulle bli: Denne måten å skrive på er fantastisk. Organisasjonen som står bak sender ut motivasjons-eposter gjennom hele måneden. De kommer med råd til hvordan du kan jobbe, hvordan du kan forløse en tekst, og de har en side med forumer hvor du kan diskutere med andre som er i samme situasjon.

Jeg elsker å skrive, men innimellom kan det være vanskelig å holde på motivasjonen. En intensiv måned som dette, hjelper. Få med deg venner og skriv sammen med dem. Eller skriv noe hver for dere, men hjelp hverandre fremover. Følg med på andres fremgang og push deg selv litt ekstra.

Hvis du ikke har noen venner som vil være med på leken, eller kanskje ikke tør å fortelle dem om skrivedrømmene, så er jeg gjerne venn og motivasjonspartner. Legg meg til som «writing buddy» på siden deres, og/eller legg igjen en kommentar her.

Skal du ikke skrive, men er nysgjerrig på hvordan det går, er det bare å følge med. Jeg lover å holde dere oppdaterte.

Dette blir gøy! FILM FTW!

Advertisements


Kill your darlings, men ligg unna mine
februar 28, 2010, 10:03 am
Filed under: Litteratur, Om å skrive

Jeg sitter her og jobber med en tekst som skal på trykk i løpet av våren, og har fått tilbakemeldinger fra redaktøren for boka. Der er det mye hyggelig lesning, men også mange kommentarer av typen: Dette synes jeg du skal kutte.

Au! Å! Smerte!

Kill your darlings heter det, og det er helt greit. Gjør det. Nøkkelordet her er YOURS. Ikke mine. Mine darlings har det helt fint der de er. I levende livet. Dessuten er jeg tilhenger av at folk (ja, teksten min er folk) skal få leve, og er ikke spesielt morderisk av meg. Jeg kommer nok over det, jeg skjønner at tilbakemeldingene har noe for seg, og at teksten kan bli mye bedre om jeg hører på henne og jobber mer med den. Men akkurat nå har jeg tenkt å furte litt. Så skal jeg kvesse kniven, og når jobben er gjort skal jeg ha gravøl. Det burde kunne motivere meg. Øl. Eller kanskje portvin. Gravportvin. Det er avgjort. Det blir drap.



365 lesere – I dag: Meg
februar 27, 2010, 11:01 am
Filed under: Litteratur | Stikkord: , , , , ,

2010 er utpekt som nasjonalt leseår av Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet. Deichmanske bibliotek har derfor satt i gang et prosjekt hvor de hver dag inviterer en ny innbygger i Oslo til å fortelle om en bok som har betydd noe for dem. En ny leser hver dag, i hele 2010. Det blir 365 lesere det, og i dag var det min tur ut.

Jeg skriver om Rune F. Hjemås’ bok: «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», som jeg også har skrevet om her på bloggen tidligere. Bor du i Oslo og har en bok du mener bør få litt ekstra oppmerksomhet, så tar de fortsatt i mot bidrag.



JIPPI! Jeg har skrevet en bok!

Det er sant! Jeg har gjort det! Det er en nybegynnerbok i strikking, og jeg er kjempefornøyd! (Er det lov til å si det?) 2. februar blir det lanseringsfest i butikken til Du Store Alpakka, og da vil jeg at du skal komme!

Vi begynner festen klokken 19.00, og det blir lett underholdning (jeg tenker opplesning ala Jan Erik Vold), mini-strikkekurs, boksignering og gull og glitter. Adressen er Toftes gate 52 (Grünerløkka). Skriv det ned i boka di, husk det, og kom!

JIPPI!

Her finner du Facebook-arrangementet.



Her kommer vinter’n

Det har ikke akkurat gått upåaktet hen at Oslo (og andre deler av landet) har hatt et formidabelt, kaldt og klart vintervær de siste ukene. Avisene, bloggene og twitterfeedene flommer over av ukvemsord for de lave temperaturene og ubehaget de medfører. Jeg skal ikke være en av dem. Jeg skal bare konstatere at det er vinter, på ordentlig, og at da denne kulda slo inn for fullt kunne jeg ikke la være å tenke på Mattis Øybøs debutroman: «Alle ting skinner«.

Det som tiltrekker meg aller mest ved «Alle ting skinner«, men også «Ingen er alene«, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn i historien. For begge disse historiene grenser opp mot det fantastiske. Jeg sitter og lurer på om det egentlig er sci fi jeg leser, eller en fremtidsvisjon, eller et parallelt univers, med et Oslo som ligner mye på mitt eget Oslo. Men så viser det seg at historiene er fullstendig realistiske, om ikke det har skjedd så kunne det ha skjedd, i Oslo, i dag, og da vinter’n kom, bare noen uker etter at jeg hadde lest ferdig boka, må jeg innrømme at jeg nesten ventet på det.

Den ytre historien på nåtidsplanet, handler nemlig om at Oslo blir rammet av et durabelig vintervær. Først snør det sammenhengende i seks uker, deretter kommer en påtrengende kulde, og midt i denne kulda går strømmen. I hele Oslo.

Inne i denne historien har Øybø funnet frem til et par. Et ganske vanlig, intellektuelt par, med kanskje litt uvanlig mange barn. Og i å skildre deres hverdag i kontrast til uforutsette naturfenomen, så fanger han kjærligheten mellom mann og kvinne, familielivet og hvor lett ting blir noe annet enn det vi hadde tenkt og ønsket oss. Alle karakterene har en klar funksjon, og Øybø har laget noen fantastiske frempek som jeg i hvert fall ikke forsto som frempek før de ble eksplisitt avslørt.

Ved å lese «Alle ting skinner» har jeg nå blitt helt sikker på at Øybø er en sabla dyktig forfatter. Språket flyter fint, tilbakeblikkene fungerer godt, og Øybø farger Oslo med en palett jeg liker. Det er lett å kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke det for de som ikke kjenner Oslo, men fra min arbeidsplass, med utsikt over Ekebergåsen og lille, store Oslo som tumleplass, føler jeg meg hjemme i Øybøs bøker.

Les den!



Skrive, skirve, sirkve…

Happy advent! November er over, og med det NaNoWriMo. Dermed er det på tide med litt selvskryt. Ikke bare klarte jeg å skrive de 50.ooo ordene som organisasjonen utfordrer deg til. Neida, i går klokka jeg inn på 80.010, ca. 280 sider, og har nå et førsteutkast til en roman liggende i en diger bunke på skrivebordet mitt. Det føles fint, og riktig. Gratulerer til alle dere som klarte det, vel blåst til alle som har prøvd seg, og det kommer en november i 2010 også, for dere som ikke fikk dette med dere i år.

Alle de 280 sidene mine skal nå få seg en liten pause, mens jeg trekker pusten og øver meg i å se på dem med nye, friske øyne. I mellomtiden skal jeg forberede et bidrag til Signaler 2010.

Signaler er CappelenDamms årvisse debutantantologi. Lars Saabye Christensen og Pedro Carmona-Alvarez har begge vært redaktører for antologien. Fra neste år er det poeten Kristin Berget som tar utfordringa. Med fare for altfor sterk konkurranse oppfordrer jeg alle dere forfatterspirer til å sende inn til Signaler. Fristen er 15. januar 2010. Lykke til!



Tålmodighetens stein
november 30, 2009, 5:31 pm
Filed under: Litteratur | Stikkord: , , , ,

Jeg har fått en bok, av Aschehoug, fordi de vil jeg skal skrive om den her. Det finnes det sterke meninger om. Blant annet hos «The Boring Store«. Selvfølgelig synes jeg det er fint å få bøker gratis, spesielt når jeg kan bestemme selv hvilke bøker jeg vil lese. Men jeg skjønner både profesjonelle anmelderes og blogge-«kollegaers» frustrasjon over forlagenes nye måte å oppnå positiv omtale på, og jeg håper litteraturbloggere, og andre bloggere holder seg for god til å hause en bok (eller andre produkter) opp i skyene fordi de har satt seg i en misforstått takknemlighetsgjeld til forlaget.

Så over til dagens tema: «Tålmodighetens stein«, skrevet av Atiq Rahimi. Boka har fått gjennomgående gode omtaler, og omhandler et viktig tema: Krigen i Afghanistan og kvinnenes situasjon i denne krigen. Og det skal den ha, denne lille boken: Den får deg til å tenke, over hva det vil si å være kvinne, over hvor lett man kan undertrykkes, og hvor vanskelig det er å bryte fri.

Det er passasjer i boken som er vakkert beskrevet, selv om det er en grusom historie. Det jeg synes fungerer best er der den kvinnelige hovedpersonen utleverer seg overfor mannen sin. Her er det driv i dialogen (eller monologen om du vil), og Rahimi maler et bilde av en troverdig, ekte kvinne. De fysike reaksjonene og handlingene hennes bygger oppunder hennes frustrasjon og redsel for det hun sier.

De første problemene kommer når kvinnen kommenterer sine egne utleveringer, fordømmer dem og seg selv. Det virker påtatt. Det blir en form for fordekt «telling» fra Rahimis side. Jeg slutter å tro på hennes frustrasjon over sine egne innrømmelser når hun eksplisitt sier at det er feil av henne.

Dertil kommer formen på Rahimis tekst. Det er lett å se at han har jobbet som filmregissør og manusforfatter. «Tålmodighetens stein» kunne fungert fabelaktig som et filmmanus, men i romanform blir denne skrivestilen påtatt kort.

Jeg stusser også over hvor lite som skal til før «Tålmodighetens stein» sprekker. Avslutningen virker brå, uten en gradvis oppbygging mot klimaks. Kanskje er dette et bilde på hvor lite som skal til før en afghansk kvinne fordømmes, men dramaturgisk synes jeg det hadde fungert bedre om konflikten hadde fått lov til å bygge seg opp over enda noe tid.