Tekst og tanke


Tanker om uke 10: Om skole og det å bry seg.
mars 14, 2010, 10:35 pm
Filed under: Tanker om uka | Stikkord: , ,

Det er søndag, og igjen tid for å tenke litt på uka som har gått. Samle tankene, og skrive teksten.

Her kommer et hjertesukk: Siden jeg var en liten, veslevoksen drittunge som vandret i gangene på en av landets mange ungdomsskoler, har jeg kjent at det har vært noe feil. Noe feil med hvordan vi tar vare på barna «våre», disse fantastiske skapningene, som har potensialet i seg til å utrette store ting. Lage fantastisk musikk som rører hjertene våre, skrive bøker som får oss til å forstå, bygge veier, både fysisk og mentalt, som fører oss mennesker nærmere hverandre. Redde verden. Noe feil med hvordan vi veileder dem. Noe feil med hvilke muligheter vi viser dem.

I stor grad er norske skoler bygget opp slik at vi stuer en haug med hormonelle, snart voksne, mennesker inn i trange klasserom, og tvinger dem til å sitte der, i time etter time for å lære de samme tingene som alle de andre barna, selv om de ikke ser nytten av det. Selv om de ikke er motiverte. Selv om de ikke forstår. Er det noen som forsøker å bryte ut av rammene som settes for dem, settes det raskt noen nye. Oppvakte barn med potensiale blir til problemer. Streetsmarte unger som klarer seg, blir skoletapere, fordi de ikke mestrer de teoretiske fagene. Fattige, og ikke fullt så fattige, barn fra Grønland, Tveita, Loddefjord og Harlem må kjempe hardere for å skape muligheter for et annet liv.

Det finnes mange og sterke meninger om hva som funker, hva som ikke funker, hvem som har skylda og hvor vi skal gjøre av problembarna. Én ting er jeg i hvert fall sikker på: Det blir ikke bedre av at vi ser på dem som problemer. Men det kan bli bedre om vi ser dem. Om vi viser den respekten vi selv (forhåpentligvis) krever, om vi viser den interessen vi (forhåpentligvis) får, om vi hjelper dem å dyrke frem de potensialene som vi (forhåpentligvis) selv har fått dyrke frem.

Tenk deg selv: Om du daglig blir møtt med holdningen av at du er et problem. Fordi du har ADHD, fordi du liker bedre å spille piano, enn å løse matestykker, fordi du ikke skjønner hvorfor naturfag er viktig og heller bruker tiden på å snakke med din beste venninne, enn på å følge med på noe som likevel går over hodet på deg. Hadde du hatt lyst til å gjøre en endring? Hadde du trodd at det var mulig?

Denne uken har jeg igjen vært innom TEDs arkiver (igjen) og funnet frem en video. Denne gangen om hvordan Bill Strickland endret mulighetene for massevis av ungdom i Pittsburg. Det er en fantastisk historie, fortalt til vakker, live pianokomp, men det viktigste Strickland sier, er for meg likevel: At det viktigste er å bry seg. Skole er en ting. Men også ellers.

En person jeg er veldig glad i, sa en gang til meg: Den eneste personen DU kan endre er deg selv.

Hvis vi vil gjøre noe med problemene her i verden, er det kanskje et sted å begynne. Med oss selv. Vi kan begynne med å bry oss. Jeg håper du får en fin uke, sammen med mennesker du bryr deg om.



Myke nordmenn og verdens ende: Tanker om uke 9

Det er søndag. Jeg har spist søndagsmiddag (helstekt kylling med søtpoteter om du lurte) og jeg synes det er på tide å ta en liten oppsummering. Stoppe opp. Se på uka som har gått. En uke, syv dager, går så uendelig fort, og det er lett å glemme at mye kan skje på kort tid. Veldig mye. Så dette er min pause. Min ettertanke.

Verdens ende

Mm. Det høres kanskje skummelt ut. Vel: Det ER ganske skummelt. Jeg ser ikke så mye på TV, men jeg ser på en hel haug med TED-foredrag. (Hvis du ikke kjenner til TED er det verdt å ta en tur innom hjemmesiden deres for å få noen gode, spennende og utofrdrene ideer). Denne uken kom jeg over en video fra 2007, hvor Stephen Petranek forteller om ti, veldig realistiske, måter verden kan ende på. I dag. Eller i morgen. Eller kanskje om noen år.

Det er skummelt. Men samtidig er det ganske spennende. Veldig spennende: Tenk så utrolig mange spennende historier jeg (eller du, eller noen andre) kan skrive med utgangspunkt i disse scenarioene. Det er jo fabelaktig.

Ta en titt på videoen om du har lyst til å bli skremt, inspirert, eller få et dytt bak for å hindre verdens ende.

Myke nordmenn

Hurra for OL (og ja: Busted, jeg er fjern-svak for Aksel som så vanvittig mange andre kvinner etter dette OL, er det så rart spør jeg, er det så rart?). Viking eller myk mann? Jeg aner ikke, men musikken jeg har hørt på denne uken har definitivt vært myk.

Etter to uker med OL og harbarka vikinger på toppen av en drøss med paller (yey), var det på tide å roe ned litt. Derfor fyllte jeg denne uken med myk musikk (mer eller mindre bevisst). Deilige, melodiøse, stille sanger (stort sett).

Utstyrt med Spotify og stadige musikktips fra Twitter og andre kanaler, er det lett å oppdage ny musikk, problemet er å huske på hva man har hørt. Denne uken har jeg hørt på mye nytt og jeg visste ikke hva halvparten av det var engang. Da er det fint det finnes Last.fm og oversikter over hva jeg har hørt på. Når jeg gikk gjennom topplista viste det seg at jeg har hørt mest på norske artister. Myke, norske artister.

I tillegg til de sangene som er der har jeg også hørt masse på Lama og Monica Zetterlund.

Hva er Spotify, spør du? Oh, bare et helt fantastisk program som lar deg streame musikk fra internett til datamaskinen din.

Har du ikke Spotify, sier du? Vel, jeg har 7 invitasjoner som bare ligger her og venter på å bli brukt. Har du lyst på en? Du kan få en. Men da vil jeg ha et musikktips fra deg i kommentarfeltet under. Det er førstemann til mølla. (Du må gjerne gi meg et musikktips, selv om du har Spotify. Jeg er alltid åpen for noe nytt).

Jeg, forfatter

Ikke strikkebok denne gangen, men en dialog. I fjor fortalte jeg dere at jeg hadde planer om å sende inn en tekst til Signaler 2010, CappelenDamms debutantantologi. Glede over alle gleder: Jeg kom med. Og denne uken har jeg jobbet intensivt med å få teksten klar. Redaktøren (Kristin Berget) hadde forslag til en del endringer (au, au, au) og når jeg først begynte å jobbe med teksten på nytt, så jeg at det var mye som kunne strammes inn. Det har vært kjempespennende, og i morgen sender jeg fra meg teksten for siste gang (HURRA). Vi er 10 debutanter og 3 etablerte forfattere som kommer på trykk (det kan hende de tallene ikke er helt korrekte) og boka kommer i en bokhandel i nærheten av deg i løpet av mai.

Men det er ikke bare glede i dette. Dialogen handler om overgrep og psykisk sykdom på grunn av overgrep, og som min fantastiske mentor Christine Calvert sa da hun leste den nå nylig, så er den ekstra skummel med tanke på hva som nettopp skjedde med Faisa. Derfor går jeg med tanker om å bruke denne muligheten til å hjelpe andre. Jeg har noen ideer, men ingenting er konkret ennå. Når det er det, håper jeg at dere som leser denne bloggen vil være med og hjelpe til.

Ettertanke

Det har vært en fin uke, en utfordrende uke. I tillegg til de tingene jeg nevner her har jeg tilbrakt tid med mine fantastiske venner, blitt kjent med nye mennesker, fått en idé til et hysterisk slapstick-filmmanus, laget nye strikkedesign og begynt å lese en ny bok som jeg rett og slett elsker. I morgen er det mandag og ny uke. Det er masse spennende som er planlagt neste uke også. Ny skrivegruppe og tirsdagsstrikkeklubb for å nevne noe. Det blir fint.

Hvordan har din uke vært?