Tekst og tanke


Her kommer vinter’n

Det har ikke akkurat gått upåaktet hen at Oslo (og andre deler av landet) har hatt et formidabelt, kaldt og klart vintervær de siste ukene. Avisene, bloggene og twitterfeedene flommer over av ukvemsord for de lave temperaturene og ubehaget de medfører. Jeg skal ikke være en av dem. Jeg skal bare konstatere at det er vinter, på ordentlig, og at da denne kulda slo inn for fullt kunne jeg ikke la være å tenke på Mattis Øybøs debutroman: «Alle ting skinner«.

Det som tiltrekker meg aller mest ved «Alle ting skinner«, men også «Ingen er alene«, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn i historien. For begge disse historiene grenser opp mot det fantastiske. Jeg sitter og lurer på om det egentlig er sci fi jeg leser, eller en fremtidsvisjon, eller et parallelt univers, med et Oslo som ligner mye på mitt eget Oslo. Men så viser det seg at historiene er fullstendig realistiske, om ikke det har skjedd så kunne det ha skjedd, i Oslo, i dag, og da vinter’n kom, bare noen uker etter at jeg hadde lest ferdig boka, må jeg innrømme at jeg nesten ventet på det.

Den ytre historien på nåtidsplanet, handler nemlig om at Oslo blir rammet av et durabelig vintervær. Først snør det sammenhengende i seks uker, deretter kommer en påtrengende kulde, og midt i denne kulda går strømmen. I hele Oslo.

Inne i denne historien har Øybø funnet frem til et par. Et ganske vanlig, intellektuelt par, med kanskje litt uvanlig mange barn. Og i å skildre deres hverdag i kontrast til uforutsette naturfenomen, så fanger han kjærligheten mellom mann og kvinne, familielivet og hvor lett ting blir noe annet enn det vi hadde tenkt og ønsket oss. Alle karakterene har en klar funksjon, og Øybø har laget noen fantastiske frempek som jeg i hvert fall ikke forsto som frempek før de ble eksplisitt avslørt.

Ved å lese «Alle ting skinner» har jeg nå blitt helt sikker på at Øybø er en sabla dyktig forfatter. Språket flyter fint, tilbakeblikkene fungerer godt, og Øybø farger Oslo med en palett jeg liker. Det er lett å kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke det for de som ikke kjenner Oslo, men fra min arbeidsplass, med utsikt over Ekebergåsen og lille, store Oslo som tumleplass, føler jeg meg hjemme i Øybøs bøker.

Les den!

Reklamer


Vinn sensommer-lektyre

Sensommerkveld i OsloTekst og Tanke er en ganske ny blogg, men nå nærmer vi oss 1.000 besøkende og det skal feires behørig. Legg igjen en kommentar på denne posten hvor du forteller om din beste feriebok, så kan du vinne et pent brukt eksemplar av Mattis Øybøs «Ingen er alene» og et godt brukt eksemplar av Beate Grimsruds «Søvnens lekkasje«. Bøkene er mine to favoritter så langt i år, og fortjener flere lesere.

Vinneren vil bli trukket lørdag 25. juli. (Ps. Ikke legg ut adressen din, jeg tar kontakt med vinneren for å få den informasjonen jeg behøver).



Litteratur er å se med smerte
februar 9, 2009, 7:44 pm
Filed under: Litteratur | Stikkord: , ,

Ingen er aleneEt skritt frem og to tilbake. For hver gang jeg tar meg tid til å lese ferdig en bok, klarer jeg visst å tilføye et par til ventelista. Men det er fint, jeg liker at de ligger der på hylla og venter på meg. Men jeg liker også når jeg stryker dem fra ventelista, og stort sett fordi det er bøker som gir meg mye mer etter å ha lest dem.

«Ingen er alene» av Mattis Øybø er en slik bok og jeg tror jeg gjerne vil begynne i «feil» ende, med å si at denne er bra. Den er skikkelig bra. Mange har skrevet om hvor ambisiøs denne romanen er, om virkemidler som er brukt og om fallgruver den nesten plumper ned i, så jeg skal forsøke å ikke gjenta det andre har sagt i stor grad.

Mattis Øybø tør å spille på mange plan med denne romanen. Tittelen kontrasterer og underbygger situasjoner i fortellingen, hovedplottet og subplottene er alle variasjoner over det samme temaet og sitater fra karakterene belyser både andre deler av historien, men også romanen i seg selv, som en metatekst. Jeg tenker spesielt på et av de sitatene som blir gjentatt flest ganger: «Film er å se uten smerte». Det er et fint sitat. Man kan sitte og smake på det litt. Tenke at sånn burde det jo være. Men litt etter litt går det opp for meg at det ikke kan være sånn, at det nettopp er smerten som ofte gjør kunst til noe stort, noe større enn oss og større en personen som har skapt det. I hvert fall synes jeg at «Ingen er alene» er et stykke kunst som klarer å se med smerte. Jeg synes på ingen måte at det er en dyster historie, selv om den har sine mørke sider. Men den er likevel vond å lese. Det knyter seg i mellomgulvet og jeg kjenner på en liten del av den smerten karakterene i historien bærer på. Jeg lurer på hvor kona til Harald Stange er når Øybø plutselig skifter fokus, jeg lever meg inn i drømmene om livet som kunne ha vært dersom de hadde fått et barn, og jeg kjenner tærne krølle seg rundt kanten til avgrunnen og vet hvor lite det er som skal til før vi mister grepet og sklir utfor.

Den er tankevekkende og utfordrende denne romanen, som litterært prosjekt, men også som en skildring av mennesker, våre liv, alt det dumme vi gjør og konsekvensene det får. Derfor gruet jeg meg til slutten. Jeg var redd for hvordan det måtte ende, var redd for at det skulle bli platt og tamt. Dessverre er jeg ikke overbevist. Slutten er grei, men heller ikke mer. Likevel mener jeg at det er noe vi kan se mellom fingrene på. Romanen er ambisiøs, og det er vanskelig å lande til 20 i stil når man flyr så høyt og så langt. Jeg håper Øybø for alltid fortsetter å være like ambisiøs, og at han med tiden kommer nærmere og nærmere det perfekte hoppet.



Venteliste-fyll

orbitor - venstre vingeDa har forrige måneds hovedbok fra Eppklubben dumpet ned i postkassen. Denne gangen var det «Orbitor – Venstre vinge» skrevet av Mircea Cărtărescu. «Venstre vinge» er første del i hans romantrilogi og Knausgårds omtale av boken gjør at jeg forventer meg noen magiske timer når jeg får jobbet meg gjennom ventelista til den boka.

Det har vært så mye om dagen at jeg nesten ikke har fått lest. Men neste uke skal jeg reise bort for å jobbe med en nybegynnerbok i strikking. Da regner jeg med at jeg også skal få litt pusterom til å lese ferdig «Ingen er alene» så langt liker jeg den veldig godt. Den er velskrevet og tankevekkende, og ikke minst interessant på grunn av fortellertekniske grep.

Men altså: «Orbitor – Venstre vinger» er herved tilføyet  ventelista.