Tekst og tanke


Fredagsord: Solstreif
mars 12, 2010, 5:00 pm
Filed under: Fredagsord | Stikkord: , , , , , , ,

Jeg sitter på takterrassen min. Ser utover byen. Fine, fine Oslobyen. Østover er blokkene på Enerhaugen. Sørover er fjorden og byggekranene. Vestover er leiligheten og sommermusikken. I ansiktet er sola. Og solnedgangen.

Solstreif

Et halvt øyeblikk
gult lys på toppen av blokka
og før det forsvant
ble det skrevet ned
slik at ordet nå eier lyset
og minnet eier ordet
og et solstreif ble til et liv

Og lydsporet for deg som foretrekker det:

God helg da du.



365 lesere – I dag: Meg
februar 27, 2010, 11:01 am
Filed under: Litteratur | Stikkord: , , , , ,

2010 er utpekt som nasjonalt leseår av Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet. Deichmanske bibliotek har derfor satt i gang et prosjekt hvor de hver dag inviterer en ny innbygger i Oslo til å fortelle om en bok som har betydd noe for dem. En ny leser hver dag, i hele 2010. Det blir 365 lesere det, og i dag var det min tur ut.

Jeg skriver om Rune F. Hjemås’ bok: «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», som jeg også har skrevet om her på bloggen tidligere. Bor du i Oslo og har en bok du mener bør få litt ekstra oppmerksomhet, så tar de fortsatt i mot bidrag.



Her kommer vinter’n

Det har ikke akkurat gått upåaktet hen at Oslo (og andre deler av landet) har hatt et formidabelt, kaldt og klart vintervær de siste ukene. Avisene, bloggene og twitterfeedene flommer over av ukvemsord for de lave temperaturene og ubehaget de medfører. Jeg skal ikke være en av dem. Jeg skal bare konstatere at det er vinter, på ordentlig, og at da denne kulda slo inn for fullt kunne jeg ikke la være å tenke på Mattis Øybøs debutroman: «Alle ting skinner«.

Det som tiltrekker meg aller mest ved «Alle ting skinner«, men også «Ingen er alene«, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn i historien. For begge disse historiene grenser opp mot det fantastiske. Jeg sitter og lurer på om det egentlig er sci fi jeg leser, eller en fremtidsvisjon, eller et parallelt univers, med et Oslo som ligner mye på mitt eget Oslo. Men så viser det seg at historiene er fullstendig realistiske, om ikke det har skjedd så kunne det ha skjedd, i Oslo, i dag, og da vinter’n kom, bare noen uker etter at jeg hadde lest ferdig boka, må jeg innrømme at jeg nesten ventet på det.

Den ytre historien på nåtidsplanet, handler nemlig om at Oslo blir rammet av et durabelig vintervær. Først snør det sammenhengende i seks uker, deretter kommer en påtrengende kulde, og midt i denne kulda går strømmen. I hele Oslo.

Inne i denne historien har Øybø funnet frem til et par. Et ganske vanlig, intellektuelt par, med kanskje litt uvanlig mange barn. Og i å skildre deres hverdag i kontrast til uforutsette naturfenomen, så fanger han kjærligheten mellom mann og kvinne, familielivet og hvor lett ting blir noe annet enn det vi hadde tenkt og ønsket oss. Alle karakterene har en klar funksjon, og Øybø har laget noen fantastiske frempek som jeg i hvert fall ikke forsto som frempek før de ble eksplisitt avslørt.

Ved å lese «Alle ting skinner» har jeg nå blitt helt sikker på at Øybø er en sabla dyktig forfatter. Språket flyter fint, tilbakeblikkene fungerer godt, og Øybø farger Oslo med en palett jeg liker. Det er lett å kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke det for de som ikke kjenner Oslo, men fra min arbeidsplass, med utsikt over Ekebergåsen og lille, store Oslo som tumleplass, føler jeg meg hjemme i Øybøs bøker.

Les den!