Tekst og tanke


Prosjektdesign har fått nye nettsider

Prosjektdesign – Norges beste praktiske lederutdannelse har fått nye nettsider. Sidene er designet av studenter ved skolen, og den nye teksten på sidene, den har jeg skrevet. Jeg synes sidene ble riktig fine, og benytter anledningen til å skryte vilt og uhemmet av et fantastisk studium. Lurer du på hva du skal gjøre neste år, så burde du ta en titt innom sidene. Dette er de gamle sidene:

Slik så de gamle nettsidene ut.



JIPPI! Jeg har skrevet en bok!

Det er sant! Jeg har gjort det! Det er en nybegynnerbok i strikking, og jeg er kjempefornøyd! (Er det lov til å si det?) 2. februar blir det lanseringsfest i butikken til Du Store Alpakka, og da vil jeg at du skal komme!

Vi begynner festen klokken 19.00, og det blir lett underholdning (jeg tenker opplesning ala Jan Erik Vold), mini-strikkekurs, boksignering og gull og glitter. Adressen er Toftes gate 52 (Grünerløkka). Skriv det ned i boka di, husk det, og kom!

JIPPI!

Her finner du Facebook-arrangementet.



Feig-pike-syndromet og en utfordring til alle skrivere
januar 19, 2010, 6:38 pm
Filed under: Om å skrive | Stikkord: , ,

Jeg liker ikke nyttårsforsetter. Jeg synes den beste dagen å sette seg et nytt mål er i dag, eller hvilken som helst annen dag, når man innser at man har noe man ønsker å gjøre. Derfor er ikke dette et nyttårsforsett, men en utfordring og et godt mål for alle de som vil skrive.

Først en historie:

For snart et år siden møtte jeg en annen skriver. En skriver som har gjort det jeg vil. Han har skrevet romaner, skuespill og TV-serier og fått dem utgitt og vist frem. Vi snakket om det å skrive, og jeg mente at han stilte for strenge krav til hvor mye jeg burde klare å skrive.

– Vet du hva som er problemet ditt, spurte han meg.

– Jeg har full jobb, svarte jeg. – Jeg har ikke tid til å skrive så mye.

– Bullshit, (eller noe der omkring) svarte han. – Har du barn?

– Nei, svarte jeg.

– Da har du tid til å skrive, sa han. – Problemet ditt er ikke at du er en sånn flink pike som skal gjøre alle til lags, og som ikke vil vise frem det du har skrevet hvis ikke det er verdig Nobelprisen i litteratur. Problemet ditt, det er at du er feig. Jeg kaller det feig-pike-syndromet, og det er jævlig mange jenter som lider av det. Det er derfor de fleste jenter ikke kommer noen vei uansett hvor talentfulle de er. Hvis du vil skrive, så skriv da for faen. Jeg har også full jobb, i tillegg er jeg gift og har barn! Jeg står opp klokken fem hver morgen (eller noe der omkring), og setter meg og skriver før alle andre står opp.

Jeg ble ekstremt provosert. Jeg er da for faen ingen feig pike! Men så tenkte jeg meg om, og innså at han hadde helt rett, og at det var på tide å gjøre noe med denne skrivedrømmen for alvor.

Så jeg bestemte meg for å stå opp tidligere for å skrive. Kanskje ikke klokken fem om morgen. Vel er jeg A-menneske, men jeg er ikke gal, og jeg har heller ikke en familie som våkner klokken syv, men halv sju kunne jeg klare. Da rekker jeg å skrive en time før jeg gjør noe annet.

Så her er utfordringen:

Vil du bli en utgitt forfatter må du skrive. Det er ingen forlegger som kan publisere drømmen din om å skrive en bok, de må ha ord på papir. Jeg utfordrer deg til å gjøre som meg: Skriv 1000 håpløst dårlige ord om dagen. Hvorfor håpløst dårlige? Hvis ikke kommer du til å stoppe deg selv og si: «Æsj, dette er kjempedårlig. Jeg kan ikke skrive. Jeg må starte på nytt.» Eller enda verre: «Jeg må gi opp.» Men så lenge det ikke gjør noe om kvaliteten er elendig, så klarer du å skrive uten å stoppe deg selv. Dessuten: Så lenge du har ord på papiret kan du redigere dem senere. Gjøre dem bedre. Korrigere og finpusse. Lage et bedre andreutkast. Har du ingen ord, kommer du ingen vei. Jeg klarer å skrive mine 1000 ord på den timen jeg har om morgenen. Når du skriver er opp til deg, men en time om dagen klarer du å få til, dersom det er dette du virkelig vil.

Ta utfordringen! Og legg gjerne igjen en kommentar her på bloggen om du gjør det, så kan vi heie hverandre videre på veien.

1000words_300w

Og du: En kort roman er på 50.000 ord. Det er 50 dager det. Under to måneder. På et førsteutkast!



Her kommer vinter’n

Det har ikke akkurat gått upåaktet hen at Oslo (og andre deler av landet) har hatt et formidabelt, kaldt og klart vintervær de siste ukene. Avisene, bloggene og twitterfeedene flommer over av ukvemsord for de lave temperaturene og ubehaget de medfører. Jeg skal ikke være en av dem. Jeg skal bare konstatere at det er vinter, på ordentlig, og at da denne kulda slo inn for fullt kunne jeg ikke la være å tenke på Mattis Øybøs debutroman: «Alle ting skinner«.

Det som tiltrekker meg aller mest ved «Alle ting skinner«, men også «Ingen er alene«, hans andre roman, er hvordan Øybø klarer å holde meg i en rar spenning ganske langt inn i historien. For begge disse historiene grenser opp mot det fantastiske. Jeg sitter og lurer på om det egentlig er sci fi jeg leser, eller en fremtidsvisjon, eller et parallelt univers, med et Oslo som ligner mye på mitt eget Oslo. Men så viser det seg at historiene er fullstendig realistiske, om ikke det har skjedd så kunne det ha skjedd, i Oslo, i dag, og da vinter’n kom, bare noen uker etter at jeg hadde lest ferdig boka, må jeg innrømme at jeg nesten ventet på det.

Den ytre historien på nåtidsplanet, handler nemlig om at Oslo blir rammet av et durabelig vintervær. Først snør det sammenhengende i seks uker, deretter kommer en påtrengende kulde, og midt i denne kulda går strømmen. I hele Oslo.

Inne i denne historien har Øybø funnet frem til et par. Et ganske vanlig, intellektuelt par, med kanskje litt uvanlig mange barn. Og i å skildre deres hverdag i kontrast til uforutsette naturfenomen, så fanger han kjærligheten mellom mann og kvinne, familielivet og hvor lett ting blir noe annet enn det vi hadde tenkt og ønsket oss. Alle karakterene har en klar funksjon, og Øybø har laget noen fantastiske frempek som jeg i hvert fall ikke forsto som frempek før de ble eksplisitt avslørt.

Ved å lese «Alle ting skinner» har jeg nå blitt helt sikker på at Øybø er en sabla dyktig forfatter. Språket flyter fint, tilbakeblikkene fungerer godt, og Øybø farger Oslo med en palett jeg liker. Det er lett å kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke det for de som ikke kjenner Oslo, men fra min arbeidsplass, med utsikt over Ekebergåsen og lille, store Oslo som tumleplass, føler jeg meg hjemme i Øybøs bøker.

Les den!