Jeg har hatt mitt eget domene, www.tekstogtanke.no, i mange år, men jeg har ikke brukt det. Nå har jeg endelig fått ånden over meg til å flytte hele denne vakre bloggen over dit, og jeg håper du blir med på flyttelasset.
Der kommer det til å komme flere fredagsord, og tanker om uka, og tekst om andre tanker.
Du kan abonnere på bloggen som e-post eller rss, men ta gjerne en kikk innom siden også og legg igjen en kommentar.
Vi sees på den andre siden…
Filed under: Kreativitet, Om å skrive | Emner: Bjarte Breiteig, Deichmanske bibliotek, Den store reaktorkonkurransen, Jan Kjærstad, Reaktor, Skrivekonkurranse, Trafo
Deichmanske bibliotek lanserte nå i år Reaktor, en nettside hvor du kan legge ut tekst, foto, tegning/grafikk, film, lyd/musikk og tegneserier, og få respons fra andre brukere. Det hele minner meg egentlig litt om Trafo, som jeg har skrevet om tidligere. Men denne siden har ingen aldersbegrensninger.
I forbindelse med lanseringer har de en konkurranse: Den store reaktorkonkurransen. Den er åpen for alle sjangrene jeg nevnte over, men for min egen del er det tekstkonkurransen som er mest aktuelt.
Slik gjør du: Lag en profil på reaktor, skriv en tekst med tema «kontraster«, legg den ut på din side, og legg til «kontraster» som nøkkelord. Bidragene leses av en jury ledet av Bjarte Breiteig, og vinneren får reise på skrivekurs med Jan Kjærstad. Fristen er satt til 10. april.
Jeg håper at denne siden etter hvert kan være for voksne, etablerte og aspirerende kunstnere, det Trafo er for de unge. Men det forutsetter at vi bruker siden aktivt. Min profil finner du her. Legg igjen en kommentar med ditt brukernavn her på siden, så ser jeg gjerne på dine bidrag.
Lykke til i konkurransen!
Det er søndag, og igjen tid for å tenke litt på uka som har gått. Samle tankene, og skrive teksten.
Her kommer et hjertesukk: Siden jeg var en liten, veslevoksen drittunge som vandret i gangene på en av landets mange ungdomsskoler, har jeg kjent at det har vært noe feil. Noe feil med hvordan vi tar vare på barna «våre», disse fantastiske skapningene, som har potensialet i seg til å utrette store ting. Lage fantastisk musikk som rører hjertene våre, skrive bøker som får oss til å forstå, bygge veier, både fysisk og mentalt, som fører oss mennesker nærmere hverandre. Redde verden. Noe feil med hvordan vi veileder dem. Noe feil med hvilke muligheter vi viser dem.
I stor grad er norske skoler bygget opp slik at vi stuer en haug med hormonelle, snart voksne, mennesker inn i trange klasserom, og tvinger dem til å sitte der, i time etter time for å lære de samme tingene som alle de andre barna, selv om de ikke ser nytten av det. Selv om de ikke er motiverte. Selv om de ikke forstår. Er det noen som forsøker å bryte ut av rammene som settes for dem, settes det raskt noen nye. Oppvakte barn med potensiale blir til problemer. Streetsmarte unger som klarer seg, blir skoletapere, fordi de ikke mestrer de teoretiske fagene. Fattige, og ikke fullt så fattige, barn fra Grønland, Tveita, Loddefjord og Harlem må kjempe hardere for å skape muligheter for et annet liv.
Det finnes mange og sterke meninger om hva som funker, hva som ikke funker, hvem som har skylda og hvor vi skal gjøre av problembarna. Én ting er jeg i hvert fall sikker på: Det blir ikke bedre av at vi ser på dem som problemer. Men det kan bli bedre om vi ser dem. Om vi viser den respekten vi selv (forhåpentligvis) krever, om vi viser den interessen vi (forhåpentligvis) får, om vi hjelper dem å dyrke frem de potensialene som vi (forhåpentligvis) selv har fått dyrke frem.
Tenk deg selv: Om du daglig blir møtt med holdningen av at du er et problem. Fordi du har ADHD, fordi du liker bedre å spille piano, enn å løse matestykker, fordi du ikke skjønner hvorfor naturfag er viktig og heller bruker tiden på å snakke med din beste venninne, enn på å følge med på noe som likevel går over hodet på deg. Hadde du hatt lyst til å gjøre en endring? Hadde du trodd at det var mulig?
Denne uken har jeg igjen vært innom TEDs arkiver (igjen) og funnet frem en video. Denne gangen om hvordan Bill Strickland endret mulighetene for massevis av ungdom i Pittsburg. Det er en fantastisk historie, fortalt til vakker, live pianokomp, men det viktigste Strickland sier, er for meg likevel: At det viktigste er å bry seg. Skole er en ting. Men også ellers.
En person jeg er veldig glad i, sa en gang til meg: Den eneste personen DU kan endre er deg selv.
Hvis vi vil gjøre noe med problemene her i verden, er det kanskje et sted å begynne. Med oss selv. Vi kan begynne med å bry oss. Jeg håper du får en fin uke, sammen med mennesker du bryr deg om.
Filed under: Fredagsord | Emner: Byggekraner, Dikt, Fredagsord, Oslo, Oslofjorden, Solstreif, Sommer, Urban
Jeg sitter på takterrassen min. Ser utover byen. Fine, fine Oslobyen. Østover er blokkene på Enerhaugen. Sørover er fjorden og byggekranene. Vestover er leiligheten og sommermusikken. I ansiktet er sola. Og solnedgangen.
Solstreif
Et halvt øyeblikk
gult lys på toppen av blokka
og før det forsvant
ble det skrevet ned
slik at ordet nå eier lyset
og minnet eier ordet
og et solstreif ble til et liv
Og lydsporet for deg som foretrekker det:
God helg da du.
Filed under: Litteratur, Om å skrive | Emner: 1. april, Filmmanus, NaNoWriMo, Script Frenzy
Du fikk kanskje med deg at jeg skrev førsteutkastet til en roman i løpet av november? Vel nå braker det snart løs igjen. I april er det nemlig Script Frenzy. Det er samme organisasjon som står bak NaNoWriMo, men denne gangen er målet å skrive et manus på 100 sider i løpet av 30 dager.
Med manus mener jeg skuespill, film- eller TV-seriemanus, grafisk roman, eller andre sjangre som måtte passe inn i formatet. Jeg har flere ideer jeg kanskje skal jobbe med, men akkurat nå ser det ut til at jeg skal jobbe på et filmmanus sammen med en venn av meg. Blir det som vi har tenkt kommer resultatet til å bli hysterisk morsomt.
Men uansett hva resultatet skulle bli: Denne måten å skrive på er fantastisk. Organisasjonen som står bak sender ut motivasjons-eposter gjennom hele måneden. De kommer med råd til hvordan du kan jobbe, hvordan du kan forløse en tekst, og de har en side med forumer hvor du kan diskutere med andre som er i samme situasjon.
Jeg elsker å skrive, men innimellom kan det være vanskelig å holde på motivasjonen. En intensiv måned som dette, hjelper. Få med deg venner og skriv sammen med dem. Eller skriv noe hver for dere, men hjelp hverandre fremover. Følg med på andres fremgang og push deg selv litt ekstra.
Hvis du ikke har noen venner som vil være med på leken, eller kanskje ikke tør å fortelle dem om skrivedrømmene, så er jeg gjerne venn og motivasjonspartner. Legg meg til som «writing buddy» på siden deres, og/eller legg igjen en kommentar her.
Skal du ikke skrive, men er nysgjerrig på hvordan det går, er det bare å følge med. Jeg lover å holde dere oppdaterte.
Dette blir gøy! FILM FTW!
Filed under: Tanker om uka | Emner: Aksel Lund Svindal, Cappelen Damm, Debutant, Kristine Tofte, Lama, Last.fm, Monica Zetterlund, Musikktips, OL, Overgrep, Psykisk sykdom, Signaler 2010, Song for Eirabu, Stephen Petranek, TED, Twitter, Verdens ende
Det er søndag. Jeg har spist søndagsmiddag (helstekt kylling med søtpoteter om du lurte) og jeg synes det er på tide å ta en liten oppsummering. Stoppe opp. Se på uka som har gått. En uke, syv dager, går så uendelig fort, og det er lett å glemme at mye kan skje på kort tid. Veldig mye. Så dette er min pause. Min ettertanke.
Verdens ende
Mm. Det høres kanskje skummelt ut. Vel: Det ER ganske skummelt. Jeg ser ikke så mye på TV, men jeg ser på en hel haug med TED-foredrag. (Hvis du ikke kjenner til TED er det verdt å ta en tur innom hjemmesiden deres for å få noen gode, spennende og utofrdrene ideer). Denne uken kom jeg over en video fra 2007, hvor Stephen Petranek forteller om ti, veldig realistiske, måter verden kan ende på. I dag. Eller i morgen. Eller kanskje om noen år.
Det er skummelt. Men samtidig er det ganske spennende. Veldig spennende: Tenk så utrolig mange spennende historier jeg (eller du, eller noen andre) kan skrive med utgangspunkt i disse scenarioene. Det er jo fabelaktig.
Ta en titt på videoen om du har lyst til å bli skremt, inspirert, eller få et dytt bak for å hindre verdens ende.
Myke nordmenn
Hurra for OL (og ja: Busted, jeg er fjern-svak for Aksel som så vanvittig mange andre kvinner etter dette OL, er det så rart spør jeg, er det så rart?). Viking eller myk mann? Jeg aner ikke, men musikken jeg har hørt på denne uken har definitivt vært myk.
Etter to uker med OL og harbarka vikinger på toppen av en drøss med paller (yey), var det på tide å roe ned litt. Derfor fyllte jeg denne uken med myk musikk (mer eller mindre bevisst). Deilige, melodiøse, stille sanger (stort sett).
Utstyrt med Spotify og stadige musikktips fra Twitter og andre kanaler, er det lett å oppdage ny musikk, problemet er å huske på hva man har hørt. Denne uken har jeg hørt på mye nytt og jeg visste ikke hva halvparten av det var engang. Da er det fint det finnes Last.fm og oversikter over hva jeg har hørt på. Når jeg gikk gjennom topplista viste det seg at jeg har hørt mest på norske artister. Myke, norske artister.
I tillegg til de sangene som er der har jeg også hørt masse på Lama og Monica Zetterlund.
Hva er Spotify, spør du? Oh, bare et helt fantastisk program som lar deg streame musikk fra internett til datamaskinen din.
Har du ikke Spotify, sier du? Vel, jeg har 7 invitasjoner som bare ligger her og venter på å bli brukt. Har du lyst på en? Du kan få en. Men da vil jeg ha et musikktips fra deg i kommentarfeltet under. Det er førstemann til mølla. (Du må gjerne gi meg et musikktips, selv om du har Spotify. Jeg er alltid åpen for noe nytt).
Jeg, forfatter
Ikke strikkebok denne gangen, men en dialog. I fjor fortalte jeg dere at jeg hadde planer om å sende inn en tekst til Signaler 2010, CappelenDamms debutantantologi. Glede over alle gleder: Jeg kom med. Og denne uken har jeg jobbet intensivt med å få teksten klar. Redaktøren (Kristin Berget) hadde forslag til en del endringer (au, au, au) og når jeg først begynte å jobbe med teksten på nytt, så jeg at det var mye som kunne strammes inn. Det har vært kjempespennende, og i morgen sender jeg fra meg teksten for siste gang (HURRA). Vi er 10 debutanter og 3 etablerte forfattere som kommer på trykk (det kan hende de tallene ikke er helt korrekte) og boka kommer i en bokhandel i nærheten av deg i løpet av mai.
Men det er ikke bare glede i dette. Dialogen handler om overgrep og psykisk sykdom på grunn av overgrep, og som min fantastiske mentor Christine Calvert sa da hun leste den nå nylig, så er den ekstra skummel med tanke på hva som nettopp skjedde med Faisa. Derfor går jeg med tanker om å bruke denne muligheten til å hjelpe andre. Jeg har noen ideer, men ingenting er konkret ennå. Når det er det, håper jeg at dere som leser denne bloggen vil være med og hjelpe til.
Ettertanke
Det har vært en fin uke, en utfordrende uke. I tillegg til de tingene jeg nevner her har jeg tilbrakt tid med mine fantastiske venner, blitt kjent med nye mennesker, fått en idé til et hysterisk slapstick-filmmanus, laget nye strikkedesign og begynt å lese en ny bok som jeg rett og slett elsker. I morgen er det mandag og ny uke. Det er masse spennende som er planlagt neste uke også. Ny skrivegruppe og tirsdagsstrikkeklubb for å nevne noe. Det blir fint.
Hvordan har din uke vært?
Det er fredag. Over hovedstaden henger det en vakker vårsol, og jeg kjenner at vinterdepresjoner og tungsinn smelter i takt med snøen på takene. Ute knuller fuglene og høres lykkelige ut. Inne er det Thomas Dybdahl på stereoen.
Men det er ikke alltid like vakkert som nå. For mange år siden skrev jeg dette diktet. Jeg vet ikke om det ble til midtvinters, men jeg kan tippe på det.
Møte med veggen
Murveggen har gummistøvler
Murveggen har støvler og står i vann til knærne
– Du er våt veggen.
Våt som en tung, grå dag
Og lydklipp for deg som liker sånt:
Det er deilig å vite at når sola titter frem igjen, så tørker det tunge, våte og jeg kan løfte blikket. Finne løsninger jeg ikke så da jeg var opptatt med å stange hodet i veggen. Samtidig har jeg lett for å bli sint på meg selv for ikke å ha sett løsningene før. De er jo så innlysende! Vel, løsningene er alltid innlysende når du har fasiten. Så i stedet for å fortsette å stange hodet i veggen over alt det vi likevel ikke kan gjøre noe med, la oss ta en tur ut i den deilige vårsola i stedet. Ta med deg tekoppen og en god bok og sett deg på en benk i parken. Eller ta deg fem minutter til å se på alle som løper forbi. Ser du de smiler? Det er rart med det, men de gjør gjerne det nå på våren.
God helg.
Jeg sitter her og jobber med en tekst som skal på trykk i løpet av våren, og har fått tilbakemeldinger fra redaktøren for boka. Der er det mye hyggelig lesning, men også mange kommentarer av typen: Dette synes jeg du skal kutte.
Au! Å! Smerte!
Kill your darlings heter det, og det er helt greit. Gjør det. Nøkkelordet her er YOURS. Ikke mine. Mine darlings har det helt fint der de er. I levende livet. Dessuten er jeg tilhenger av at folk (ja, teksten min er folk) skal få leve, og er ikke spesielt morderisk av meg. Jeg kommer nok over det, jeg skjønner at tilbakemeldingene har noe for seg, og at teksten kan bli mye bedre om jeg hører på henne og jobber mer med den. Men akkurat nå har jeg tenkt å furte litt. Så skal jeg kvesse kniven, og når jobben er gjort skal jeg ha gravøl. Det burde kunne motivere meg. Øl. Eller kanskje portvin. Gravportvin. Det er avgjort. Det blir drap.
Filed under: Litteratur | Emner: 365 lesere, Bokomtale, Deichmanske bibliotek, Eg er ikkje redd, Oslo, Rune F. Hjemås
2010 er utpekt som nasjonalt leseår av Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet. Deichmanske bibliotek har derfor satt i gang et prosjekt hvor de hver dag inviterer en ny innbygger i Oslo til å fortelle om en bok som har betydd noe for dem. En ny leser hver dag, i hele 2010. Det blir 365 lesere det, og i dag var det min tur ut.
Jeg skriver om Rune F. Hjemås’ bok: «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», som jeg også har skrevet om her på bloggen tidligere. Bor du i Oslo og har en bok du mener bør få litt ekstra oppmerksomhet, så tar de fortsatt i mot bidrag.
Filed under: Om å skrive, Verktøy | Emner: Evernote, notatprogram, Scrivener, Verktøy
Jeg er forelsket! Jeg har funnet mitt favorittverktøy. Min redningsmann, min venn i nøden, i gleden. Og i impulsiviteten. Min venn er det fine notatprogrammet: Evernote. Som lar meg ta notater på mobilen, på nett, på maskina mi. Synkronisere det ene med det andre. Legge inn tags, sortere i forskjellige notatbøker. Legge til bilder og lydopptak. Jeg simpelthen elsker dette programmet.
Misforstå meg rett, det vil aldri kunne erstatte min trofaste, håndfaste notatbok. I hvert fall ikke helt og holdent. Men det er lett å bruke og lett å finne frem i ideene og tekstsnuttene her. Mye lettere enn ved å lagre alt som forskjellige dokumenter på maskina, eller i det samme dokumentet, eller til og med i Scrivener (et skriveprogram som nok fortjener sin helt egen blogpost). Jeg har en stund knotet med iPhones innebygde notat-app, og la oss bare innse det: Det er fullstendig ubrukelig… (og stygt). Men det fikk meg til å bli klar over hva jeg trengte i et notatprogram.
Så for å oppsummere, her er noen av fordelene ved Evernote:
- Ta notater på pc, telefonen eller på nett.
- Synkroniser enhetene dine med hverandre, så du alltid har tilgang til notatene dine.
- Tag notatene dine, så det er lett å finne tilbake til dem.
- Bruk systemsnarveier på maskina di, for å få tilgang til notatverktøyet fra et hvilket som helst annet program.
Det beste av alt er at programmet er gratis, og tilgjengelig for en mengde plattformer. Jeg bruker iPhone og iMac, men det finnes til PC, Android, Blackberry og andre.
Utover de innlysende nytteverdiene Evernote har for enhver skrivende person i research-og idemlydringsarbeidet, foreslår de også mange andre bruksområder, for hvem som helst som trenger litt hjelp til å huske.
(Og de søte elefantene og den vanvittige selvskryten gjør jo heller ingenting 😉
Tekst og tanke 